TJENESTEVILLIGHET
Han fylte 89 år i 1994 da dette ble fortalt, og hver dag kom han med sin store cowboyhatt og oppholdt seg på et pleiehjem i Kansas, USA, for å stå til tjeneste for dem som trengte ham.
Først og fremst tjente han sin kone, som var svært så skrøpelig av Alzheimer, og hadde vært på pleiehjemmet i flere år. Knapt en eneste gang var han fraværende når hun skulle spise.
Men da hun døde, fortsatte Alvin å gjøre gratistjenester på pleiehjemmet. Han dekket bord, kjørte rullestoler, brettet servietter, kom med oppmuntrende ord og ga i det hele tatt en hjelpende hånd der det trengtes.
«Livet er så mye bedre når du prioriterer riktig,» sa Alvin. «Det begynner med at du setter opp Herren som din første prioritet.»
Ja, der var nøkkelen til å forstå denne gamle hedersmannen, som de sa veide 50 kilo, og 45 av dem var vekten av hans store, kjærlige og tjenestevillige hjerte.
I dag løfter jeg fram en ny verdi som lett blir borte på veien: tjenestevillighet. Nå for tiden er vi mest opptatt av å tjene penger, og godtgjørelse skal betales for det meste. Men den frivillige, glade viljen til å tjene vår neste er en verdi vi ikke må miste.
Herren Jesus sa ikke til disiplene sine: «Nå har jeg hatt en fin tid her på jorden. Jeg har talt til tusenvis av mennesker og hjulpet dem til å bli frelst, nå skal dere gå ut og gjøre det samme.»
Nei, hva sa han? «Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.»
Han pekte altså på det enkleste slavearbeidet, tjenestevilligheten i de små oppgavene. En mester og herre er den som er størst i å tjene andre.
Det er ikke noe sensasjonelt i dette, sier Jesus i en annen sammenheng. «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
Store kunstnere og filosofer sier at vi skal streve etter de høyeste goder. Jesus sa at vi skal streve etter den mest ydmyke tjeneste.
Jeg må ofte tenke på mor Teresa, som tok seg av levende skjeletter i Calcutta-slummen. Hennes uselviske tjeneste, med en forferdelig trafikkstøy i nærheten og med stanken fra et slakteri like ved, var så helt annerledes enn det vanlige. Med visdom og litt selvironi kunne hun si: «Jeg prøver på grunn av kjærlighet å gi fattige mennesker det rike mennesker ville gjort for penger. Nei, egentlig ville jeg vel ikke rørt ved en spedalsk om jeg fikk tusen pund for det. Men jeg steller dem med glede på grunn av Guds kjærlighet,» sa mor Teresa.
Tjenestevilligheten blir aldri kostbar for dem som virkelig elsker.
