TILHØRIGHET
Det viste moabitten Rut da hun giftet seg med jøden Kiljon. Nå hørte hun til en ny familie. Og da ektemannen døde, hadde hun ingen tanker om å vende tilbake til sitt eget folk. Hun sa til sin svigermor No’omi: «Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Dette sterke uttrykket for lojalitet og tilhørighet blir i den vakre fortellingen om Rut fremstilt svært positivt. Rut blir senere gift på nytt, og hun blir en av mødrene i Jesu stamtavle.
Vi lever i en tid som har dyrket det autonome, selvbestemte og uavhengige mennesket. Men det ligger en stor verdi i tilhørighet. «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud,» sa moabittkvinnen Rut. Hun så at det lå en frihet og trygghet i det å høre til i et fellesskap.
Den norske livskunstneren Ferdinand Finne skriver i en av sine bøker at «jeg lærte tidlig at mennesker som er hjemme overalt, ikke er hjemme noe sted».
Vi trenger et sted å høre til, en plass vi kan si er hjemme, et åndelig forankringspunkt gjennom livets skiftende tider.
Noen vil gjerne tilhøre en gruppe, men føler seg utestengt. Det kan oppleves som en av de verste av alle følelser. Derfor er det en viktig verdi å søke tilhørighet for sin egen del, og å gi andre som er på leting etter trygghet, del i den samme tilhørigheten.
Dikteren Jan Magnus Bruheim har skrevet vakre ord om «Å høyre til»:
«Vondt er av alle andre
Bli trakka på og trengd.
Men vondare å veta
At du er utestengd.
Det er så mangt i livet
Du ventar deg og vil.
Men meir enn det å vera,
Er det å høyre til.»
I den vakre Salomos høysang jublet bruden: «Jeg tilhører min elskede, og min elskede er min, han som vokter sin hjord mellom liljene.» Hennes store glede var tilhørigheten til sin brudgom.
På tilsvarende måte er en kristen glad for å tilhøre Gud. Apostelen Paulus omtaler med stolthet «den Gud som jeg tilhører, og som jeg tjener».
Han var en kosmopolitt, han var i én forstand hjemme overalt. Men han tilhørte Gud, han tjente Gud, derfor var han hjemme hos Gud.
De kristne i byen Korint fikk en påminnelse for å huske noe de kanskje hadde glemt: «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.»
Dere som tror, vil apostelen si, er en bolig, et tempel for Den Hellige Ånd. Dere eier ikke dere selv lenger. Dere tilhører Gud. Det innebærer en storslått frihet og trygghet.
