TILFREDSHET
300 år før Kristus dannet filosofen Zenon en gruppe som senere ble kalt stoikerne. De er kjent for at de klarte å undertrykke alle sine lidenskaper og lyster til fordel for disiplin, utholdenhet, kontroll og tapperhet. De var viljemennesker. Vi snakker om stoisk ro når vi ser noen som er ekstra tålmodige.
Apostelen Paulus tok opp stoikernes ord autarkeia og kristnet det. Dette ordet, som egentlig betyr å herske over seg selv, ga han betydningen tilfredshet. En som er tilfreds, trenger ikke masse støtte fra andre, men har fått kilder til glede i sitt eget liv.
Apostelen skrev det slik i et av brevene sine: «Ja, gudsfrykt med autarkeia – tilfredshet er en stor vinning!» Siterte jeg ikke feil nå? Det står vel: gudsfrykt med nøysomhet …?
Jo, men det ene er like godt som det andre. For er jeg nøysom, da er jeg fornøyd og tilfreds. «Jeg har lært å være fornøyd med det jeg har,» skriver apostelen. «Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet – både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød.»
Ja, der kom det et par viktige stikkord: Jeg har lært å være fornøyd, sier han. I alle ting er jeg innviet, skriver han. Tilfredshet, å være fornøyd, er noe vi kan lære av forhold vi kommer inn i. Og det er noe vi kan innvies til.
De gamle som har opplevd krig og matmangel, har lært noe av det. De er blitt klokere enn oss andre. De fant at det var lite fruktbart å bare gå rundt og klage. Og de som har latt seg innvie til en tjeneste der de ikke kan nyte goder som alle andre, har også måttet lære noe: Å bli tilfreds med forholdene slik de en gang er. Husk at han som skrev så klokt om tilfredsheten, Paulus, ikke skrev fra en lenestol, men fra et fengsel.
Han hadde lært noe der. Han hadde lært så mye at han kunne skrive Filipperbrevet, der gleden er omtalt over tjue ganger. Han hadde innviet seg til Gud, og da tok han alt han fikk, som Guds gaver.
Tilfredsheten er rikdom stor nok. Den er ikke fattig som har lite, men den er fattig som ønsker seg for mye. Bare tenk hvor lykkelig du ville bli hvis du mistet alt du har nå, og så fikk det igjen!
Vi bør lære av blåveisen: Når hun som første blomst om våren først har stukket hodet opp, tar hun våren som den er. «Den som sjelden klager, har flere lyse dager.»
– Jeg synes det kunne ha gått mye galere, jeg, sa Gudbrand i Lia, i det kjente folkeeventyret. Han var tilfreds, han, og kona hans enda mer. Derfor var de så lykkelige.
Tilfredshet kommer ikke automatisk som en følge av en god eksamen, høy lønn, fin bolig, rette forbindelser eller god jobb.
Tilfredsheten kommer som en følge når vi har innviet oss til å følge Guds vilje.
Tilfredsheten gir oss lov til å håpe på det beste, og den gir evnen til å ta imot og få mest mulig ut av det vi har.
