SYNDSERKJENNELSE
Skotten var stolt av denne gutten sin, som hadde fått god utdannelse, og store forventninger var knyttet til hans fremtid.
Men en dag ble den unge arrestert for underslag. I retten ble han dømt skyldig. Det triste var at gjennom hele rettssaken virket den unge mannen nokså likegyldig og stolt. Han var på ingen måte nedbrutt av at han var arrestert for underslag.
Dommeren ba den unge reise seg da straffen skulle kunngjøres. Fremdeles hadde gutten en kjepphøy mine.
Men da fikk han øye på faren sin, som sto blant tilhørerne. Den gamle mannen hadde tidligere gått omkring høyreist og glad. Nå var skuldrene og hodet bøyd av sorg og skam. Det var som faren selv ventet på den dommen og straffen som nå skulle uttales over sønnen hans.
Da den unge så faren til de grader ydmyket, ble han selv rørt, og snart begynte tårene å strømme. Nå innså den unge mannen hvor galt han hadde handlet.
Det er en virkelig stor verdi å innrømme det når vi har gjort noe galt. De gamle kalte det syndserkjennelse, det vil si å godta og innse at jeg er ikke som jeg burde være, at jeg faller igjennom i tanker, ord og gjerninger. En ting er å gjøre noe galt. Det er ille nok. Verre er det når en ikke innrømmer at det er galt.
Egentlig er det sant som én har sagt: Synd er en god nyhet. For en synd er noe jeg kan si nei til, ta avstand fra og vende om fra. Du kan ikke ta avstand fra det å være forvirret eller fra de psykologiske manglene som du har arvet fra foreldrene dine. De henger fast ved deg. Du drar lett med deg din følelse av mindreverd og de sterke inntrykkene fra miljøet du vokste opp i. Men du kan vende deg bort fra synden.
Synd og omvendelse er eneste grunnlag for håp og glede. Du kan få et annet forhold til det gale og et gjenopprettet forhold til den du har gjort noe ondt mot.
Innrømmer og erkjenner vi at feilen er på vår side, er grunnlaget lagt for en ny begynnelse. Og da kan vi tenke fremover.
Syndserkjennelse som en god verdi innebærer ikke bare å se bakover, å være opptatt av nederlag. Når jeg innrømmer at jeg ofte har bommet på målet og har legning for det samme fremdeles, kan jeg be om tilgivelse, rette ryggen og gå videre med godt mot.
Kong David gikk knuget et helt år etter at han hadde falt i synd. Men så erkjente han synden, slik han skriver: «Jeg bekjente min synd for deg [Gud] og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld.» Da ble han fri.
Mange mennesker gjør en enorm innsats for å skjule, fortrenge og glemme sine nederlag. Å erkjenne synd, å bekjenne synd, å få tilgivelse av Gud og mennesker er en virkelig verdi, for det setter meg i frihet. Vi behandler med større mildhet den som erkjenner sin synd. Det gjør Gud også.
