STILLHET
Når bekker og vann var islagte om vinteren, skar folk opp store isblokker, dro dem til ishusene og dekket isblokkene med sagflis. Ofte kunne ishusene være kalde til langt utpå sommeren.
En mann mistet en verdifull klokke mens han arbeidet i et ishus. Han lette grundig etter den, han førte ei rake gjennom sagflisa, men han kunne ikke finne klokka. De som jobbet sammen med ham, lette de også, men forgjeves.
En liten gutt som hørte om letingen, kom seg inn i ishuset i en lunsjpause, og etter en stund kom han ut igjen med klokka. Forbauset spurte mennene hvordan han fant den.
– Jeg lukket døra, sa gutten. – Jeg la meg ned i sagflisa og var helt stille. Snart kunne jeg høre klokka tikke.
De andre lette med øynene. Gutten lette med øret. Stillheten hjalp ham til å finne det som var mistet.
Det der har en sannhet i seg også for vår tid. Med øynene våre leter vi opp og ned, ut og inn, sent og tidlig etter det verdifulle. Men så viser det seg ofte at ørene blir vår beste hjelp, og at stillheten blir vår beste venn. Der kan vi høre det dyrebare, det som den store støyen aldri kan formidle.
Noe ble borte på veien. En av verdiene vi ikke må miste, er stillheten.
Den danske tenkeren Søren Kierkegaard sammenligner stillheten med det stille vann når han sier: «Når havet anstrenger all sin kraft, da kan det nettopp ikke gjengi himmelens bilde. Selv den minste bevegelse gjengir ikke dette bildet rent. Men når havet blir stille og dypt, da synker himmelens bilde i havets intet. – Menneskets sjel er et hav,» skriver Kierkegaard.
«Stillhet er dyp som evigheten, tale er grunn som tiden,» sa en annen vismann. I stillheten kan vi høre noe viktig. Da kan tankene vandre så vi blir minnet på noe viktig.
Ja, Bibelen er full av eksempler på at Gud selv kom nær i stillheten og ga fornyelse og kraft. «For så sa Herren, Israels Hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være …» I stillhet og tillit ligger det altså en styrke. «Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse,» står det også i Bibelen.
Den gamle boken lovpriser det rolige, fordringsløse liv, som ikke er preget av sensasjon, bråk og kortsiktig tenkning. Apostelen Paulus skrev: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere.»
Det stille livet var en verdi. Og Peter skriver om «en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud». En stille holdning må ikke gå tapt.
Salmisten skildrer det vakkert når han sier: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.»
Det fins uro av mange slags, men det fins bare én stillhet.
