SMERTE
Sønnen hans likte å klatre i dette treet, og han sa til pappa: – Det treet må du aldri sage ned.
Gutten døde imidlertid noen år senere, og eiketreet tett inntil hytta ble ett av mange minner som faren hadde etter den kjære gutten sin.
Han prøvde å binde opp og trekke treet vekk fra hytta. Men årene gikk, treet ble tykkere og høyere, alle fortøyninger brast, naturen var for sterk, og når det blåste kraftig, svaiet treet inn mot hytta så det knaket i hele bygningskroppen.
Faren skjønte: Her må enten treet felles, eller så må hele huset oppgis. Men dette var ikke lett, for han hadde sine følelser å stri med.
En dag tok han seg sammen og satte i gang motorsaga. Først gikk store grener. Så falt hele treet som den avdøde gutten hadde likt så godt. Da treet lå der, satte mannen seg på stubben og hulkegråt. Avgjørelsen var smertefull, men han visste at gutten hadde hatt rike minner også i hytta. Så da dagen var over, følte han at litt mer av sorgen var grått ut, og at det rette valget var tatt, selv om smerten var der hele tiden.
Slik ligger smerten der så ofte når vi må velge mellom det som er godt, og det som er enda bedre. Ja, kan smerten være en verdi? Kan det som gjør vondt, føre til noe godt? Ja, nettopp her har vi en verdi vi ikke må miste: smerten.
Kroppen beskytter dårlig den legemsdel som den ikke kan kjenne. Det farlige med spedalskhet er at pasienten har mistet smertefølelsen. Da kan en ikke føle kulde eller varme, gnagsår, rottebitt eller sagtenner. Kroppen blir ødelagt fordi smertene ikke advarer.
Ja, kanskje vi kan si det så sterkt: Mye i denne verden blir ødelagt fordi vi ikke kjenner smerte eller bryr oss om at det blir ødelagt.
Smerten gjør vondt, men den er også en venn. Den advarer når viktige verdier er truet. Som C.S. Lewis sier: «Smerten insisterer på å bli vist oppmerksomhet. Gud hvisker til oss i våre fornøyelser, taler i vår samvittighet og roper i vår smerte. Smerten er Guds megafon for å vekke en døv verden.»
Derfor sier vi ikke at smerten er et gode, eller at smerten kommer fra Gud. Men vi kan si at av og til møtte Guds godhet oss sterkest der hvor noe hadde gjort skjærende vondt. Grundtvig skrev i et brev til en venn: «Jeg er gjennom min siste smerte blitt mer dikter igjen enn jeg har vært på mange år.»
Slike ord kan ikke gjøre smerten mindre. Jesus Kristus møtte smerten, ikke med fornektelse av den eller med et heroisk heltemot. Han var redd og skalv, han ropte og gråt. Men hans smerte førte til noe godt, det vet vi i ettertid.
Gud kan bruke kronisk smerte og svakhet som en meisel til å forme livet vårt. I hjelpeløsheten kan vi bli mer avhengig av nåden fra Kristus for å få styrke for hver dag.
Smerten kan gjøre oss til bitre mennesker, men den kan også gjøre oss til bedre mennesker.
Smerten kan skjerpe oss for livet og bli en venn og en verdi. Vi kan ikke lære noe, vi kan ikke kjempe for noe, uten smerte.
