SKJØNNHET
Hun tror at hver eneste en av oss kan oppleve stor skjønnhet overalt om vi bare er levende i forhold til omgivelsene våre.
Hun bor i det styggeste området i New York, vil noen si. Men også derfra kan hun «se verden», som hun sier. Fra stua kan hun se en diger bygning tvers over gaten, og på den kan hun finne forskjellige mønstre når sola og månen speiler seg i vinduene. Hun kan se på en stol og si: «Stolen er ikke så spennende, men se på den skyggen den kaster!»
Skjønnhet er virkelig en verdi. En verdi vi lett overser. «Hvis du opplever skjønnhet og ingen ting annet, har du fått noe av det aller beste Gud finner opp,» har en sagt.
«Skjønnhet er Guds håndskrift. Ønsk den velkommen i hvert godt ansikt, hver lys dag, i hver vakker blomst.»
Legg merke til at mange av de vakreste tingene er de mest unyttige – liljer og påfugler, for eksempel. Men da har de likevel en nytte og mening: å skape glede, å peke på Gud, som skapte det skjønne. Hvis Gud tok seg tid til å skape skjønnhet, hvordan kan da vi være for travle til å verdsette den?
I en polsk by er det en gate som har navnet Vakker. Det er antakelig den styggeste gaten i byen. Den mangler veidekke, den er full av hull og hjulspor, og å kjøre fortere enn fem kilometer i timen i den gaten, er helt utenkelig. Tydeligvis er ikke gaten blitt slik den var tenkt.
Vi kan føle at mye ikke er blitt slik vi hadde tenkt, verken utenpå eller inni. Men også i det stygge kan det være muligheter, for Gud kan skape det om til noe skjønt. Det er aldri for sent å legge noe i Guds hender. Og han ser noe vakkert i det som andre ikke ser noe vakkert i, og gjør det stygge skjønt i sin tid. Han lar det vokse blomster av kald jord.
«Selv om vi reiser verden rundt for å finne det som er vakkert, må vi bære det vakre inni oss, ellers finner vi det ikke,» skrev Ralph Waldo Emerson.
Å bære det vakre inni oss – det var vel noe av det apostelen Peter tenkte på da han snakket om virkelig skjønne kvinner: «Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.»
Skjønnheten er altså aller sterkest i hjertets skjulte menneske. Den vise Salomo sa: «Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses.» Gudsfrykt er det vakreste.
«Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen!» står det i Salmenes bok.
Og Salomo gir som et ekko: «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte …»
Det ligger et pust av Guds evighet i skjønnheten. Derfor bør vi søke å se Guds skjønnhet overalt, for at tankene våre kan bringes nærmere evigheten.
