SKAMFØLELSE

De innsatte prøvde alt de kunne å bevise for ham at de var satt i fengsel uten grunn. 

Alle unntatt én. Denne ene satt taus i et hjørne, mens alle de andre insisterte på hvor uskyldige de var. 

Da kongen så hvordan denne ene ikke syntes å bry seg om alt oppstyret, spurte kongen hva han satt der for. «Væpnet ran, Deres Majestet.» 

Kongen spurte: «Var du skyldig?» 

«Ja, min herre,» svarte han, «jeg fortjente virkelig å bli straffet.» 

Da sa kongen til vakten: «Slipp denne skyldige mannen fri. Jeg ønsker ikke at han skal forderve alle disse uskyldige menneskene.» 

Hva skal vi si til noe slikt? Jeg tror det rører ved noe dypt i oss. Vi føler sympati for mennesker som innrømmer at de har gjort noe galt, og som sier at de fortjener straffen. Vi avskyr dem som tydelig er skyldige, men som aldri vil innrømme det. 

Når jeg da sier at skamfølelse kan være en positiv verdi, får jeg kanskje en masse psykologisk orienterte mennesker på nakken. Men skamfølelsen er i slekt med samvittigheten og den gode skyldfølelsen. Den viser at jeg er et ansvarlig menneske som skal avlegge regnskap for hvordan jeg opptrer. Bare dyr og utilregnelige mennesker blir fritatt for ansvar. Skamfølelsen kan være et varsel og en vekker, en verdi som ikke må bli borte. 

Ordet skam er brukt utallige ganger i Bibelen. Når det skal uttrykkes noe svært negativt om et menneske, kan det sies at vedkommende er skamløs. Det vil si: Han eller hun er uten ære i livet. En skammelig ferd er en avskyelig opptreden. 

Derfor er det et samvittighetens varselsignal om vi føler at vi må dekke over en handling vi har vært med på. Livet blir annerledes når vi føler vi må skjule noe. Skamfølelsen kan være tung å bære. 

Malcolm Muggeridge skriver at «psykiatere trenger mange og lange behandlingsøkter for å befri pasienter fra skamfølelse som har gjort dem syke både påkropp og sjel. Men,» sier han, «den åndelige kraft som Jesus hadde, var så overveldende at han kunne oppnå det samme resultatet bare ved å si: ’Dine synder er deg forlatt!’» 

Hensikten med at vi skal føle skam, er å bringe oss til Jesus. Så snart vi er kommet til ham, er hensikten med skammen oppnådd. Hvis vi da fortsetter å leve under skammens byrde, hvis vi ikke slutter med å anklage oss selv, trenger vi hjelp. Vi bør skamme oss når vi er skyldige. Men ofte har vi en falsk følelse av skam, vi tar på oss byrder som vi ikke lenger trenger å bære, for Jesus Kristus har tatt vår skam og skyld på seg. 

Vi trenger ikke å ha skamfølelse fordi vi ikke strekker til. Vi trenger ikke en gang skamme oss over syndene vi har gjort. Om dem som har fått et ordnet forhold til Gud, står det: «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.»