SELVFORNEKTELSE
Å fornekte seg selv, å si nei til seg selv – er det en verdi som vi ikke må miste?
Ja, for Jesus Kristus var opptatt av akkurat den verdien. Han sa til alle, skriver evangelisten Lukas, altså ikke bare til disiplene sine: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.»
Å følge i Jesu spor innebærer altså å fornekte seg selv. Av det har vi ordet selvfornektelse, en verdi som kanskje er blitt borte på veien.
En mye lest kristen forfatter i dag heter Richard Foster. Han skriver vakkert om selvfornektelsen og det å underordne seg, og peker på at disse verdiene ikke er noe negativt, men at de faktisk setter oss i frihet.
«Når vi underordner oss og fornekter oss selv, blir vi fri til å verdsette andre mennesker. Deres drømmer og planer blir viktige for oss. Vi er kommet inn i en ny og vidunderlig form for frihet, friheten til å gi opp våre egne rettigheter til beste for andre. For første gang kan vi da elske andre mennesker betingelsesløst. Vi er ikke opptatt av at de skal vise tilsvarende kjærlighet tilbake til oss. Vi trenger ikke være opptatt av at vi skal behandles på en spesiell måte. Vi kan glede oss med andre når de lykkes. Vi føler ekte sorg når det ikke lykkes for dem. Da betyr det mindre for oss om våre planer går i vasken, hvis det bare går bra for de andre. Vi finner at det er mye bedre å tjene vår neste enn å få det som vi vil,» skriver Richard Foster.
Selvfornektelsen, en av de vanskeligste av alle verdier og dyder, har sammenheng med å bli ydmyk, tre til side og la Kristus overta. Han snakket om å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham.
Følger vi ham inn i Getsemane, ser vi at de største seirer for Guds rike har å gjøre med å si nei til sin egen vilje og si ja til Guds vilje. «Ikke som jeg vil, men som du vil, Herre!»
Korset står som symbol på Guds vilje og ikke vår. Bare når vi legger vår egen vilje ned ved korsets fot, får vi velsignelsen ved å følge Guds vilje. Ingen egenvilje får være i fred i Guds rike.
Nå snakker vi om innersiden av livet som en kristen. Men vi kan også se selvfornektelsen som en verdi i det allmenne livet.
Den som vil satse stort som musiker, må øve utrettelig og fornekte lysten til å slappe av.
Den som vil nå til topps i idrett, må trene time etter time, uke etter uke, år etter år. Det blir mye selvfornektelse når kroppen sier: Nå orker jeg ikke mer!
Alle store seirer og grensesprengende nyvinninger i kultur, vitenskap og idrett, alle store oppdagelser og bragder er stemplet med selvfornektelsens varemerke.
Og utleverer vi dette til Gud, tror jeg vi kan si: Jo mer et menneske fornekter seg selv, desto mer skal det motta fra Gud.
