SAKTMODIGHET
Av den grunn ble han arrestert og til slutt henrettet i 1945. Men det han skrev i fengslet, vitner om at han fikk en dyp innsikt i hva sann kristendom er.
En gang har han en betraktning over dette ordet av Jesus: «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.»
Om menigheten av de saktmodige skriver han: «Ingen egen rett beskytter denne menighet av fremmede i verden. De gjør heller ikke krav på det, for de saktmodige er de som for Jesu skyld gir avkall på all egen rett. Blir de utskjelt, tier de stille. Øver man vold mot dem, tåler de det. Støter man dem bort, viker de. De prosederer ikke på sin rett, de lager ikke oppstyr når det blir gjort dem urett. De vil ikke ha noen egen rett. De vil overlate all rett til Gud alene. Det som er rett for deres Herre, skal også være rett for dem. Bare det. I hvert ord, hver bevegelse blir det åpenbart at de ikke hører hjemme på denne jord. – Overlat dem himmelen, sier verden medlidende, – der hører de hjemme,» skrev Dietrich Bonhoeffer.
Saktmodighet. Vi bruker nesten ikke det ordet lenger. Men det representerer en verdi vi ikke må miste.
Hva er saktmodighet? Jesus brukte det ordet om seg selv. «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler,» sa han.
Saktmodighet har altså med ydmykhet å gjøre. Og det ligger hvile i det å være saktmodig. Da har jeg sluttet å kjempe for meg selv.
I den gamle verden kunne de snakke om en saktmodig vind. Da mente de en mild bris. Saktmodighet er som et ord med et kjærtegn i seg.
Den saktmodige er ikke nødvendigvis svak. En hest kunne være saktmodig, men den var sterk likevel.
Derfor er den saktmodige på en måte temmet. Ikke slik at en har fått så stor selvkontroll. Nei, en saktmodig person stiller seg under en annen, i første rekke under Gud selv.
Det er bare Gud som kan gi oss en slik evne til å vise saktmodighet. Derfor blir også saktmodighet i Bibelen bekrevet som en Åndens frukt. Den saktmodige er blitt herre over seg selv for å kunne tjene andre.
En saktmodig er ikke et menneske uten ryggrad. Men den saktmodige har brukt ryggraden sin til å bøye seg under den allmektige Gud. Som apostelen Peter beskriver den saktmodige: Hun trer fram med et tydelig «hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud».
Bibelen lover at Gud vil lede «de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei».
Den saktmodige er villig til å forandre seg når hun skjønner hun har tatt feil. Og når hun har rett, så er hun likevel til å leve med.
Saktmodighet er ikke svakhet, men å overgi seg til Gud.
Jo større vi er, desto mer saktmodige er vi.
For i det saktmodige hjertet får Gud selv god plass.
