RØTTER
Datteren sperret øynene opp og sa: – Du verden, vi kommer virkelig fra en lang rekke oldefarer!
Det er ikke dumt å gjøre den unge generasjon bevisst på sine røtter. Det gir rikdom å vite hvor jeg kommer fra, hvilke idealer jeg kan se opp til, hvilke verdier slektene før meg fikk å forvalte.
Å pleie en tradisjon er ikke å ta vare på aske, men å holde liv i en flamme.
Noe blir lett borte på tidens travle veier. Røtter er en verdi vi ikke må miste.
Et eventyr forteller om grisen som spiste alt han fant av nøtter under et eiketre. Da han ikke fant flere, begynte han å grave rundt røttene.
En kråke sa: «Det der må du ikke gjøre. Hvis du graver vekk jorden fra røttene, så vil treet visne og dø.»
«Bare la det dø,» svarte grisen. «Hvem bryr seg om treet så lenge det fins nøtter?»
Bare den dumme grisen skjønner ikke at uten røtter blir det ingen nøtter. Uten et rotsystem blir det ikke liv og frukt. Dør røttene, dør alt.
Hva er røttene til vår vestlige kultur? Det er slike verdier som vi prøver å trekke fram i denne spalten. Og de aller fleste av disse igjen utgjør arven fra Aten og Jerusalem - de greske, jødiske og kristne verdiene. Det er sansen for menneskeverd, likhet, demokrati, ansvar, gudstro og mye, mye mer.
Men jeg begynte med å nevne familietradisjonene og de nære stammødrene og stamfedrene. Når vi er opptatt av våre åndelige røtter, er det som vi gir en forlenget stemmerett til dem som levde før oss.
«Tradisjon betyr å gi stemmer til de dunkleste av alle samfunnsklasser, våre forfedre. Tradisjon er de dødes demokrati,» skrev G.K. Chesterton.
Da apostelen Paulus skulle oppmuntre sin unge medarbeider Timoteus, gjorde han det ved spesielt å minne om hans åndelige røtter. «For,» skrev han, «jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.»
Og da Timoteus hadde fått oppfrisket sine åndelige røtter, ble han bedt om å formidle disse verdiene videre: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»
Det er tankevekkende at både det latinske og greske ordet for tradisjon har en dobbel betydning: å gi videre – og forræderi.
På samme måte er det en tvetydighet i ordene overgi og utlevere.
Poenget er: Hvis vi ikke gjør levende og fornyer røttene og tradisjonene, blir tradisjon til forræderi.
Derfor har vi voksne et ansvar for å ta vare på røttene, pleie røttene og gjøre neste generasjon kjent med dem.
Gir vi ikke det beste videre, kan vi anklages for forræderi.
