NÆRHET
Mor og sønn hadde derfor et helt spesielt fellesskap.
Dette var i tiden før fjernsynet, og folk pleide å tilbringe kveldene med å høre på radio eller lese høyt for hverandre. Mor og sønn likte begge å høre på god musikk.
Da sønnen var tidlig i tjueårene, møtte han en ung kvinne og ble forelsket i henne. De bestemte seg for å gifte seg.
På den tiden, under annen verdenskrig, var det vanskelig å finne boliger. Moren sa derfor: «Vi har et to etasjes hus. Jeg kan lage til en leilighet for meg selv i andre etasje. Du og din brud kan bo i første etasje. Jeg håper bare at vi kan ha litt tid sammen av og til, for jeg er så glad i høytlesningen og musikken.»
Sønnen svarte: «Det kan du være trygg på. Slike ting er viktige for meg også.»
Paret giftet seg. Livet fortsatte, og sønnen stakk innom en gang eller to i uka og tilbrakte noe tid med sin mor.
Men så fikk han det mer og mer travelt, og etter hvert kunne det gå flere uker mellom hver gang det kom besøk fra første etasje. Forholdet var ikke slik det hadde vært.
Til mors fødselsdag kjøpte den unge mannen en vakker kjole, ga den til henne og sa: «Gratulerer med dagen, mor.»
Hun åpnet pakken og så på kjolen. «Takk, skal du ha, kjære deg. Jeg setter stor pris på gaven.»
Han sa: «Mor, du liker den ikke.»
«Å jo da,» svarte hun. «Den har min farge. Takk skal du ha.»
Han sa: «Mor, jeg har kvitteringen. Bare si fra, så kan jeg bytte den.»
Hun sa: «Nei da, det er en vakker kjole.» Han sa: «Mor, du lurer ikke meg. Vi har kjent hverandre for lenge. Hva er i veien?»
Moren snudde seg, åpnet skapet og sa: «Her ser du at jeg har nok kjoler for resten av livet. Det jeg vil si, er at jeg egentlig ikke ønsker meg flere kjoler, jeg ønsker meg mer av deg.»
Fra denne gamle historien hører jeg et rop fra ensomme ektefeller, gamle foreldre, tenåringsgutter og -piker, barn og eldre: «Jeg trenger ikke flere ting. Jeg trenger ikke kostbare gaver. Jeg trenger at du er hos meg, jeg ønsker at du kommer nær til meg, at du vil være sammen med meg.»
I et stresset samfunn er tid for hverandre, nærhet mellom mennesker, vår største mangel og vår egentlige fattigdom.
Du behøver ikke gjøre noe hele tiden. Du kan sitte ned. Ta det med ro. Lytt og hør! La noen få fortelle sin historie. La noen få øse ut av det som ligger dem på hjerte.
Kanskje vi kunne tenke på om vi nettopp i dag kunne vise nærhet overfor ett enkelt menneske?
Noe er blitt borte på veien. Nærhet er en verdi vi ikke må miste.
Forenkler vi livet vårt, setter vi ned tempoet, kan det hende vi også hører kallet fra den høyeste, Gud i himmelen, som også ønsker vår tid og vår nærhet.
