LÆREVILLIGHET
«Jeg kan ikke lese. Jeg kan ikke skrive. Og så får jeg ikke lov til å snakke.» Det hadde buttet helt imot for lille Mikkel. Han følte seg vingeklippet. Og hva var vitsen med det hele da?
Men Mikkel hadde nettopp begynt på den lange livets vandring, som i høy grad består i å lære. Og det krever både konsentrasjon, åpenhet og lærevillighet. Når vi er blitt godt voksne, kan noe ha blitt borte på veien: viljen til å ta inn over oss noe nytt. Her er derfor en verdi vi ikke må miste: lærevillighet.
Det kan gjelde rent tekniske ting, hjelpemidler og oppfinnelser. Vi setter oss selv utenfor hvis vi ikke er villige til å prøve nye ting og nye metoder.
Viktigere er viljen til å lære noe på det åndelige plan – viktige verdier, nye synsvinkler, områder vi har vært blinde for, sentrale prioriteringer.
Dietrich Bonhoeffer, som mistet livet som motstandsmann mot nazistene i 1944, skrev i sin berømte dagbok fra fengslet: «Vi må tillate at vi blir avbrutt av Gud. Han går stadig på kryss og tvers av stien vår og avlyser våre planer. Han sender oss mennesker med krav og forespørsler … Det er et merkelig faktum at kristne og til og med prester ofte ser på arbeidet sitt som så viktig og presserende at de ikke kan tillate at noe forstyrrer dem. De tror at de gjør Gud en tjeneste med en slik holdning, men i virkeligheten forakter de Guds krokete, men likevel rette vei.»
Viljen til å bli forstyrret i vår uforstyrrelighet, viljen til å bli rokket i våre fordommer, viljen til å la seg utfordre av nye ideer – det er en verdi som ikke blir lettere å praktisere med årene.
Nå er naturligvis ikke alt nytt bedre enn det gamle. De som har levd en stund, har sett mange såpebobler sprekke. Samtidig må vi innrømme: Det er mye vi skulle har lært, som vi ennå ikke har lært.
Derfor ba de gamle fromme i Salmenes bok: «Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Må din gode Ånd lede meg …»
Ja, i en salme er det sagt spesielt kort og meningsfylt: «Lær meg, for at jeg kan leve.» De to ordene leve og lære klinger godt sammen. Det er som om de slekter på hverandre. Vi lærer så lenge vi lever. Vi lever så lenge vi lærer.
Skal jeg lære, må jeg være ydmyk, innse at jeg ikke kan alt. Det latinske ordet for ydmykhet er i familie med det ordet som betyr fruktbar jord, pekte biskop Georg S. Geil på. Og han fortsatte: «Dette er noe av det ydmyke: å være taus, åpen, mottagende for alt hva Gud og mennesker sender over en. Selv det avfallet andre kaster på deg, kan det gro noe godt av.»
«Lær av meg,» sa Jesus. «For jeg er ydmyk … Så skal dere finne hvile.»
