INNVIELSE
Luis Palau har fortalt hvordan han ble en kristen. «De britiske misjonærene som ledet familien min til Kristus, gjorde alle de feilene som er beskrevet i læreboka når det gjelder kulturell forståelse.
Jeg husker at jeg som liten gutt satt på første benk og så på denne stakkars engelskmannen. Det var kokvarmt. Men som en skikkelig brite gikk han ikke bare med slips og i ulldress, men han hadde også vest og tykke sokker. Han sto der og svettet og svettet.
Jeg husker jeg så på den stakkars mannen og sa: «Hvorfor tar han ikke av seg jakka?» Men en skikkelig brite på den tiden beholdt jakka på og tøffet seg opp. Han radbrekte det spanske språket og hadde en masse rare utenlandske vaner. Men på grunn av den fyren kom min far til himmelen,» forteller Luis Palau.
Hva var det han hadde, denne briten som var så klossete til å tilpasse seg den lokale kulturen? Han hadde en innvielse i sitt hjerte, en hengivenhet til å forkynne evangeliet. Og denne kjærligheten merket folket, tvers gjennom en lite tilpasset opptreden.
Misjonæren hadde nok noe av den innstillingen apostelen Paulus hadde da han var misjonær under vanskelige kår. Til en menighet skrev Paulus: «Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet – både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød.»
Han var fortrolig med alle slags forhold. Men ikke bare det: Han hadde innviet seg selv til en tjeneste, og da fikk det koste hva det ville.
I Det gamle testamente kunne de innvie til Gud både hellige steder og hellige ting. Til og med muren rundt Jerusalem ble innviet.
I den nye pakts tid blir vi ikke oppmuntret til å innvie ting, men til å innvie mennesker. Noen blir innviet som forstandere, eldste, prester og diakoner.
Men de som ikke blir innviet på en offentlig måte, kan innvie seg selv. Det er dette som ligger i det Paulus skriver i Romerbrevet: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.»
En gudstjeneste som ikke synes i det ytre, en åndelig gudstjeneste, er å gi sin egen kropp, sitt liv og sin tid – ikke til å være en fanatisk selvmordsbomber eller noe annet ødeleggende. Men vi blir bedt om å innvie oss til det gode, til det som er i samsvar med ordet, med budet og med kjærligheten.
En forkjemper for de fattige som het Charles Kingsley, sa det slik: «Jeg vil ikke ha en tro, jeg vil ha en tro som eier meg.» Ikke tenk så mye på om du er til nytte. Tenk på om du er din egen, eller om du har innviet deg til Gud.
