IDENTITET

«Jeg, bondesønnen Anwar-al-Sadat, er født og oppvokst ved Nilens bredder, der mennesket først møtte tidenes morgen ... Som alle andres ferd er det vel en ferd på jakt etter identitet.» 

Det er tidligere statsminister Lars Korvald som siterer dette, og tilføyer: «Vi jakter alle etter vår identitet, etter våre røtter. Dette er en stadig søken etter hvem jeg egentlig er ... Vi er inne i en kulturkrise som blant annet er kjennetegnet ved at menneskene blir mer og mer individualistiske og likegyldige overfor historie og større sammenhenger. Nettopp i denne situasjonen er det viktig å kjenne sine røtter og selv ha rotfeste,» skriver Lars Korvald i boka «Det beste jeg vet å gi videre». 

Mennesker uten en klar identitet er sårbare og svake. Har vi en mangelfull forståelse av hvem vi selv er, og hva vi står for, knytter vi oss lett til en gruppe, et parti, en bevegelse eller en moteideologi. Hvis disse fellesskapene er sunne og båret av gode verdier, kan det gå bra. 

Men flokker av identitetsløse mennesker knyttet til en tvilsom massebevegelse har gjennom historien vist seg å representere farlige krefter. 

Derfor er det en stor verdi å finne sin identitet og ta vare på sin identitet. For med en trygg identitet får vi også mot og kraft til å stå fram og stå for noe i et større fellesskap. 

De periodene i historien som har representert tilbakegang og stagnasjon, er ofte perioder da individet følte seg maktesløst. 

I framgangstider føler enkeltpersoner at det er mulig å oppnå ting, at de kan få være med og bidra med sin innsats i helheten. 

Hertugen av Wellington sa om det store slaget ved Waterloo: «Det var forferdelig artig. Jeg tror virkelig at hadde ikke jeg vært der, så hadde vi ikke vunnet.» Det var en følelse av identitet og egenverdi som gjorde hertugen sterk. 

Ibsen sa i skuespillet Brand: «Vær ikke et i dag, igaar, Og noget andet om et Aar. Det, som du er, vær fuldt og helt, Og ikke stykkevis og delt.» 

En person med en slik avklart identitet var apostelen Paulus i Bibelen. Han visste om sine menneskelige røtter, familiesammenhengen og alt slikt. 

Men han knyttet sin identitet først og fremst til Gud. «Av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves,» skrev han. 

Og når han tenkte på sin egen innsats i livet, ville han ikke ta æren selv, men han kastet glans over «Guds nåde som er med meg», som han sa. I en sammenheng kunne han si: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever ..., det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.» 

Med en slik identitet er et menneske uovervinnelig. Da kan en være stykkevis og delt i sitt sinn fra tid til annen, men en kjenner den egentlige retningen for livet.