HENGIVELSE
Det fortelles at dronning Viktoria på 1800-tallet mottok denne diamanten som en gave fra en maharaja, en indisk storkonge, som den gangen ennå bare var en gutt.
Senere kom maharajaen på besøk til dronning Viktoria igjen. Han ba om at steinen ble brakt fra Tower of London til Buckingham Palace.
Der tok storkongen diamanten i hånden, knelte for dronningen og ga den tilbake til henne, idet han sa: «Deres Majestet, jeg ga Dem denne juvelen da jeg var et barn, da jeg var for ung til å vite hva jeg gjorde. Nå vil jeg gi den til Dem igjen, når jeg er i min fulle styrke, av hele mitt hjerte og med full hengivelse, med takknemlighet nå og for alltid, idet jeg fullt ut erkjenner hva jeg gjør …»
Jeg har lyst til å pusse støvet av noen gamle ord i dag: henførelse, hengivelse, hengivenhet. De er ord som synes å ha blitt borte på veien, men de står for verdier vi ikke må miste.
Det å bli henført har mange av oss opplevd. Henførelsen kan komme av vakker musikk, av talende kunst, av en vinnende personlighet – slike ting kan få oss i en helt annen stemning. Vi blir betatt og opplever noe stort. Vi blir henført.
Noe annet er når vi hengir oss eller viser hengivelse. Da er det som om vi selv – bevisst – overlater oss til noe stort og edelt.
Denne forskjellen er viktig når vi tenker på tro og kristendom. Hvis ikke kristen henførelse modner til hengivenhet, kommer den til å slokne.
Storkongen av India følte trang til å vise sin hengivelse til dronning Viktoria ved å gi diamanten på nytt.
Troende kristne får ofte lyst til å vise sin hengivelse til Jesus Kristus på nytt ved for eksempel å si: «Jeg ønsker på nytt å gi tilbake til deg mitt liv, akkurat som jeg ga det til deg for mange år siden. Jeg vil gi det tilbake til deg i takknemlighet, idet jeg er fullt bevisst på hva jeg gjør …»
Det trengs ikke store mennesker for å utrette store og betydningsfulle ting. Det trengs bare hengivne mennesker. Og hengivne personer har vi for lite av.
Profeten Jeremia sa til det gamle Guds folk: «Så sier Herren: Jeg kommer i hu din ungdoms hengivenhet, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår.»
Tidligere hadde de vist en ungdommelig begeistring, en nyforelsket kjærlighet og henførelse som hører forlovelsestiden til. Men nå var folket begynt å følge tomme guder slik at de selv ble tomme. Derfor kalte Gud dem til ny hengivelse, ny hengivenhet.
Jeg tror det er noe av det største vi kan gjøre her i livet, å innvie oss til noe som er større enn oss selv, stille oss til tjeneste for den aller mektigste, nemlig Gud Fader som har skapt oss og vil gi oss del i sine ufattelige velsignelser.
«Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker,» sier Bibelen.
