FRIVILLIGHET
Han kom opp igjen, spyttet og ropte om hjelp, men så gikk han under igjen og hadde tydeligvis alvorlige problemer.
Vennene hans var for langt borte til å høre ham, men bare noen få meter unna, på en annen dokk, lå en ung mann utstrakt og solte seg.
Den desperate mannen i vannet ropte: «Hjelp, jeg kan ikke svømme!»
Han som lå og solte seg, var en meget dyktig svømmer. Han bare så på mens den fortvilte mannen i vannet sank, kom opp igjen og gulpet vann i fullstendig panikk, og så forsvant for bestandig.
Familien til den druknede hadde så gått til rettssak mot ham som hadde vist så ufølsom likegyldighet.
Men de tapte. Retten var i tvil, men fastslo at mannen som lå og solte seg, ikke hadde noen juridisk plikt til å stille opp for å redde den andre.
I dette tilfellet tok de altså parti med Kain i Bibelen, som spurte: «Er jeg min brors vokter?»
Denne holdningen er nærliggende for alle. «Jeg må vel ha rett til å passe mine egne saker og nekte å la meg engasjere av alt mulig?»
I slekt med denne innstillingen hører vi ofte: «De får de ta seg av som er betalt for det.»
Jeg vil mene det er en stor og viktig verdi som heter frivillighet. Viser jeg en vilje til å gjøre noe frivillig, stiller jeg ikke opp på grunn av plikt og instruks, men jeg gjør det av egen, fri vilje, ut fra det som er i samsvar med det rette og gode.
Blir frivilligheten borte, blir det et kjølig klima mellom oss.
Frivilligheten viser seg for eksempel i viljen til å gi, uten at en er pålagt noen skatt eller plikt eller underlagt en trussel.
Da kong David i Bibelen innviet det første templet i Jerusalem, gledet han seg over alle de frivillige gavene. I bønn sa han det slik til Gud:
«For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.»
Dette sitatet viser noe av grunnlaget for frivillighetens hjertelag: Det gleder seg for det første over at en overhodet er i stand til å gi. Mange har ikke noe til overs. I enkelte land har det vært forbudt å gi til gode formål.
Derfor spør David: «Hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne?»
For det andre viser David det ekte frivillige sinnelaget ved å si: «Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.»
Frivillig har Gud gitt, da kan vel vi gi frivillig videre?
Dommeren og profetinnen Debora sa det så vakkert i sin seierssang:
«Mitt hjerte slår for … de frivillige som møtte fram blant folket.»
Ja, apostelen Peter gleder seg også over dem som stiller opp for å ta seg av andre «…ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte».
