FRED

Vi snakker om verdier som blir borte på veien. Er fred en slik verdi som vi er i ferd med å miste? Jeg tror alle mennesker ønsker å ha fred inni seg, fred med sine medmennesker og fred med Gud.

Men det er ikke alle som ønsker det som skaper fred. For eksempel kan prestisje, kamplyst og påståelighet holde oppe ufreden. Fred kan innebære å gi seg, å slå seg til ro, å overlate saken til Gud, slik at han ordner opp på beste måte.

Predikanten Spurgeon, som levde på 1800-tallet, forteller om en gudfryktig liten gutt som hadde fått en fin ring av moren sin, og han satte stor pris på denne ringen. Men plutselig mistet han dessverre ringen sin, og han gråt inderlig. Så begynte han å be til Gud.

Søsteren hans lo av ham og sa: «Hva hjelper det å be om den ringen – får det ringen til å komme tilbake?»

«Nei, kjære søster,» sa han, «kanskje ikke, men bønnen har gjort dette for meg: Den har gjort meg villig til å klare meg uten ringen, hvis det er Guds vilje. Og er ikke det nesten like godt som å ha den?»

– Dermed ser vi at freden har noe av resignasjonen i seg, sier Spurgeon, akkurat som et lite barn faller til ro ved mors bryst. Troen og freden gjør oss villige til å klare oss uten det gode som vi en gang satte så høyt. Og når hjertet er fornøyd med å klare seg uten den ytre velsignelsen, så er det like fornøyd som om det hadde den. For hjertet har fred, sier Spurgeon.

På 1300-tallet var det en lærefar i kirken som het Petrarca. Han snakket om at vi har fem store fiender av freden boende inni oss. Disse fem fiendene er:

Begjær, altså den umettelige lysten på ting, ambisjoner, det vil si lysten til å klatre i samfunnet, misunnelse, lysten til å ha det som andre har, sinne, det vil si vrede som rammer andre, og stolthet, det vil si det sinnet som oppstår når vi føler at noen forakter oss. Altså fem fiender: begjær, ambisjoner, misunnelse, sinne og stolthet.

Hvis disse fem fiendene kunne avskaffes, ville vi uten tvil oppleve evig fred, sa Petrarca.

«Han er vår fred,» står det i Bibelen, og da siktes det til Jesus. Han begjærte ikke, han hadde ingen ambisjoner, aldri var han preget av misunnelse, sinne og stolthet. Han er vår fred, og en bibelleser hadde skrevet i margen utfor verset i Efeserbrevet: «– Og jeg er min egen ufred.»

– «På vårt eget, natt og dag, stirrer vi med velbehag. Det forstyrrer freden,» står det i et gammelt vers.

Mange mennesker prøver å skape fred, men freden er allerede skapt av Jesus Kristus. Gud har ikke overlatt til oss å skape fred, men å sette ut i livet den freden som allerede er skapt av Gud.

Hvor der er fred, er Gud. Ja, enda mer: Der Gud er, blir det fred. For Bibelen snakker både om Fredens Gud og Guds fred.

Den som er rettferdiggjort av tro, har fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.