FOTSPOR
Ralph var blitt sendt for å møte ham på flyplassen. Etter at de hadde hilst på hverandre, gikk de ned til området der de skulle hente bagasjen.
Mens de var på vei gjennom ankomsthallen, ble Ralph stadig opptatt med forskjellige ting. En gang for han av sted for å hjelpe en eldre kvinne med en koffert som hun hadde mistet i gulvet. Den hadde åpnet seg, så sakene fløt utover.
Et øyeblikk etter løftet han opp to småbarn så de kunne se julenissen, og snart var han borte hos noen som ikke kunne finne veien.
Hver gang kom han tilbake til gjesten sin med et smil. «Hvordan har du lært dette?» spurte professoren.
«Hva da?» svarte Ralph.
«Hvordan har du lært å være så hjelpsom?»
«Å,» svarte Ralph, «jeg tror det må ha vært under krigen.»
Så fortalte han professoren om tiden som soldat i Vietnam, om hvordan jobben hans gikk ut på å renske opp i minefelt, og hvordan han ble vitne til at den ene etter den andre av vennene hans ble sprengt i luften.
«Jeg lærte meg å leve mellom fotspor,» sa han. «Jeg visste aldri om mitt neste fotavtrykk kom til å bli mitt siste, så jeg lærte meg å få mest mulig ut av den tiden da jeg løftet opp foten og satte den ned igjen. Hvert skritt jeg tok, var en ny verden og en ny mulighet, og jeg tror jeg har sett det på den måten hele tiden siden.»
Han hadde lært seg å leve minutt for minutt, og det ble et rikt liv som gjorde inntrykk på andre. Livets rikdom avgjøres ikke av hvor lenge vi får leve, men av hvordan vi lever i den tiden vi får.
Jeg har aldri hørt om denne verdien før: å leve mellom fotspor. Det er en god verdi. Men jeg har hørt om en lignende verdi: å vandre i de gode fotspor, og å sette gode spor etter seg.
Om det å vandre i gode fotspor taler apostelen Peter i det første brevet han skrev. Til de første kristne, og til alle som lever senere, skrev han: «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor.»
Det er vel dette vi i kristen språkbruk kaller etterfølgelse. Der Kristus har gått først, følger vi gjerne etter. – Hva ville Jesus ha gjort? Det er et godt spørsmål å stille i de enkelte valgsituasjonene vi kommer opp i. Da gjør vi rett i å følge i Kristi fotspor. Han vendte seg ikke bort fra dem som ba ham om hjelp. Han viste kjærlighet og omsorg og ga tilgivelse.
I Salmenes bok forteller en av den tidens troende: «Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine skritt ble ikke ustøe.» Han vandret i Guds spor, ja, han holdt fast ved dem, og da kunne han være i farten, men skrittene ble ikke ustøe. Eller som det står i en annen oversettelse: «Jeg gikk med faste skritt.»
De gode fotspor er en verdi vi ikke må miste.
