FOSTERET
Alle barna hennes var i seng, kveldsnytt på fjernsynet var over, og nå fikk hun fred til å se gjennom noen lysbilder hun ville bruke. Der på lerretet kom det opp et bilde av et foster som var tatt ut etter en abort. Det var to og en halv måned gammelt, og kroppen var delt av en operasjonskniv.
Jean forteller: «Plutselig hørte jeg, eller rettere sagt så jeg, en person ved siden av meg. En liten munn pustet inn, jeg snudde meg og så min yngste sønn, en søvnig og bustete treåring, som uventet hadde kommet inn i rommet. Han spurte med en trist stemme:
«Who broke the baby – Hvem ødela babyen?»
Og jeg måtte spørre meg selv: «Hvordan kunne dette lille barnet se hva så mange voksne ikke kan eller vil se?»
Fosteret var ikke mer enn to og en halv måned gammelt, men selv et barn kunne se at det var en baby. Derfor har det menneskeverd og krav på beskyttelse.
Når jeg i dag peker på fosteret som en verdi som ikke må bli borte for oss, tar jeg fram et av de mest ømtålige temaene i samfunnet vårt. Lovgiverne har fredet hvaler og ulver – ja, ville dyr og planter, og landskap og bygninger kan ha sin lovbestemte beskyttelse. Vi tar vare på colaflasker og melkekartonger. Men det lille barnet i mors liv har ingen beskyttelse. En enkelt person kan bestemme: Det får ikke leve.
Bibelen gjør klart at også fosteret har menneskeverd. I Salmenes bok står det: «Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv ... Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet ... Underfulle er dine gjerninger.»
En kvinne ventet sitt første barn. Etter en undersøkelse fortalte legen at fosteret hadde alvorlige mangler. Det var ikke sikkert det kunne leve hele svangerskapet, og det ville neppe leve lenge etter fødselen. Skulle de like godt foreta en abort med det samme?
Kvinnen var naturligvis rystet i sitt innerste. Men hun svarte: «Gud både gir og tar liv. Hvis jeg skal lære dette barnet å kjenne bare i min livmor, vil jeg ikke forkorte den tiden. Hvis den eneste verden dette barnet skal leve i, er livmoren, vil jeg at det skal være en så trygg verden for barnet som jeg bare kan gjøre den til.» Dermed hadde hun gitt sitt svar.
Forfatteren Madeleine L’Engle har skrevet: «Hvis du vil bry deg om spurven som faller til jorden, kan du ikke velge og vrake hvem som skal være spurven. Det er vi alle.»
Vi er alle svake. Bibelen sier: «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.»
Gaven kan komme ubeleilig, kanskje viser undersøkelser at gaven ikke er fullkommen etter vår målestokk.
Men det er vi som taper mest hvis vi forakter eller avviser Guds gode gaver.
Fosteret har evighetsverdi.
