FORTRØSTNING
En unggutt på åtte–ti år traff en eldre mann som holdt på å fiske i Mississippi.
Straks begynte gutten å stille den eldre en drøss av spørsmål slik unge gutter kan gjøre. Med alderens tålmodighet svarte den gamle på hvert enkelt spørsmål.
Plutselig ble samtalen deres avbrutt av et kraftig tut-tut fra den store Elvedronningen - en stor, gammeldags hjulbåt som arbeidet seg jevnt nedover elva.
Synet av den store hjulbåten som glinset og plasket seg fram i solskinnet, fikk tilskuerne til å stanse opp i beundring.
Men den unge gutten jeg nevnte, sto ikke bare og stirret, han ropte utover elva: «La meg sitte på! La meg sitte på!»
Den gamle mannen vendte seg til gutten og prøvde å roe ham ned. Han forklarte at Elvedronningen var en altfor stor og viktig båt til at den kunne stanse og plukke opp små gutter.
Men gutten ropte bare desto mer: «La meg sitte på!»
De gamle øynene ble store av vantro da den store hjulbåten trakk seg mot land og en landgang ble stukket ut.
Så raskt som et lyn sprang to unge føtter opp landgangen og inn på dekket.
Så begynte skipet å bevege seg tilbake til den dype elva. Den gamle mannen fortsatte å stirre etter skipet.
Fra båten ropte gutten, med sitt lyse hår og to glade øyne: «Mister, jeg visste at denne båten ville stanse for meg. Kapteinen er min far.»
Hva med denne gutten? Han hadde fortrøstning til at far ville strekke seg langt for barnet sitt.
Og dermed er vi ved en umistelig verdi, som ikke må bli borte på veien:
Fortrøstning, tilliten til at Gud vil hjelpe oss. Ordet er gammelt, men det sier noe viktig: Hos Gud kan du hente trygghet.
Eller som det heter i et gammelt russisk ordtak: «Med Gud kan du reise over havet. Uten Gud bør du ikke passere dørstokken.»
Fortrøstning er den sikre forhåpning og forventning at min sak ligger i Guds gode hender.
Bibelen inneholder mange brev og hilsener til mennesker som ikke har det så lett. Her er ett slikt ord, uttalt av apostelen Paulus til de kristne i Korint:
«Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik som dere har del i lidelsen, så skal dere også ha del i trøsten.»
Fortrøstning er denne herlige selvmotsigelsen: «Vårt håp for dere står fast.» Vi sier vi håper noe, og da er det litt løselig sagt. Men her er det motsatt: Et håp står fast.
Når et barn av Gud får del i lidelsen, får det på samme måte også del i trøsten.
Gud er ikke så stor og viktig at han ikke bryr seg om ropene fra et av sine minste barn.
Victor Hugo sier: «La oss være som fuglen som for et øyeblikk henger fast på den tynne kvisten mens den synger. Den vet at kvisten er tynn og bøyer seg, likevel synger den sin sang. Den vet at den har vinger.»
Det kaller jeg fortrøstning.
