FORSAKELSE
Jeg legger til side det som er negativt, nøytralt eller til og med verdifullt, fordi jeg vil prioritere det som er mer verdifullt.
Ordet er nesten i ferd med å gå i glemmeboken. Dermed blir verdien forsakelse også lett borte på veien.
Forsakelse hører mest hjemme i kristelig språkbruk, når vi snakker om å vokse i troen og livet.
Den første og største av de norske lekpredikantene, Hans Nielsen Hauge, ga uttrykk for denne innstillingen da han siterte et gammelt salmevers:
«Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste Når du alene i sjelen må bo.»
Det viktigste var at Gud bodde i hans hjerte. Da kunne han gjerne miste både sin selvbestemmelsesrett og sine personlige eiendeler. Gud kom foran alt.
I en annen bønnesang som er preget av en slik forsakelse for det godes skyld, heter det: «Synes noe meg å nytte Som vil bli til sorg for deg, Å, så la det fra meg flytte, Gi kun det som tjener meg.»
Blir ikke dette en innskrenkende og negativ kristendom? Jo, hvis det negative kommer i fokus, hvis forsakelsen blir preget av plikt og tvang, blir det galt.
Men apostelen Paulus setter dette i en positiv sammenheng: «Dette sier jeg da og vitner i Herren: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer, som følger sitt tomme sinn ... De er fremmede for livet i Gud ... de lever i all slags urenhet og griskhet. Men,» sier han, «dere har ikke lært Kristus slik å kjenne ... bli fornyet i deres ånd og sinn.»
Har dere lært å kjenne Kristus, har dere fått en ny livsstandard og en ny glede, en kjærlig, givende Far og et trygt håp. En fornyet ånd og et nytt sinn har gitt mange en ny glede. For å få tjene Jesus har de sagt nei takk til ytre goder for å ære Gud, følge hans vilje og fremme hans rike.
Den som vil oppnå lite, er villig til å forsake lite. Den som vil oppnå noe stort, er villig til å forsake noe stort.
En forkynner som la stor vekt på vekst og hellig liv, sa det slik: «Alt som formørker mitt syn på Kristus, eller tar bort lysten til å lese i Bibelen, eller hindrer meg i å be, eller gjør kristent arbeid tungt – det er galt for meg, og som kristen har jeg funnet at jeg vil vende meg bort fra det.» Han mente det var rett å skyve til side småting for å kunne satse på det viktigste.
I Romerbrevet oppmuntrer Paulus oss på denne måten: «Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen.»
Mye i denne verden er knyttet til mørke og synd, i mange livsforhold har den onde sikret seg sterke posisjoner. En taper ikke mye ved å prioritere det ned. For en kristen går mot lyset og dagen.
Da blir vi mer frie om vi legger av oss det som tynger, og med et glad hjerte forsaker det unødvendige, så vi har plass til å ta imot det største av alt.
