FORPLIKTELSER
Under overskriften «Grunnen til at du sluttet» skrev hun: «Foreldrene kom hjem.»
Hadde jeg vært arbeidsgiver, ville jeg hatt et stort hjerte for å ansette den jenta. For hun hadde antakelig skjønt noe om ansvar og forpliktelser, og så lagt det fra seg når andre kunne overta.
Ordet forpliktelse er nesten blitt borte på veien. Men en sans for forpliktelse er en verdi vi ikke må miste.
Jeg har lest om ei annen jente, ti år eldre enn fjortenåringen, som hadde undertegnet en arbeidskontrakt. Hun skulle bli lærer på en skole.
Men i august fikk hun et tilbud fra en annen skole, en som lå nærmere der hun bodde. Derfor brøt hun den første kontrakten.
Hun handlet på tvers av det som står i en av Bibelens salmer: «Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper.»
Inspektøren på skolen sa hun hadde begrunnet kontraktbruddet med at «hun fikk fred for å gjøre det sånn», men han la til, litt ironisk: «Er det ikke nydelig? Hun fikk freden, og jeg fikk alt trøbbelet med å skaffe en ny lærer.»
Paul Little, som forteller denne historien, skriver: «Jeg tror den jenta gikk på tvers av Guds vilje. Hun krenket et prinsipp, nemlig at vi skal leve opp til våre forpliktelser og stå ved våre ord.»
Den som gjør sin plikt, er en helt, enten han eller hun får belønning for det eller ikke.
Jesus avdramatiserte det å leve et forpliktet liv da han sa: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
Et problem med dagens verden er at så mange mennesker skriker opp om sine rettigheter, men de faller igjennom når det gjelder sine forpliktelser.
Vi må ikke gå rundt og tenke at verden skylder oss alt mulig. Verden skylder oss ingenting, den var her først, som én sa.
Vårt kall er å leve opp til våre forpliktelser der vi er satt, så blir den spennende delen å ta imot de hendelsene Gud sender oss som gave i hverdagslivets strev.
Pliktene er våre, gavene er Guds.
Eller for å si det på en annen måte: Vil du oppleve en av de dypeste formene for glede, så si nei til den lettvinte fornøyelsen når forpliktelsen kaller.
Så finner du kanskje en stor og rik lykke nettopp i hverdagsforpliktelsene.
For plikten trenger ikke være kjedelig. Kjærligheten kan gjøre den vakker og fylle den med liv.
En forpliktelse som blir til et ønske, vil til slutt bli til en glede.
Når vi ikke hviler fra forpliktelsene, kan det hende at vi finner vår hvile i forpliktelsene.
Derfor har jeg sånn sans for den jenta som ga denne grunnen til at hun sluttet som barnevakt: Foreldrene kom hjem.
En dag skal jeg også få høre: Kom hjem … Da kan jeg få legge alle forpliktelsene til side.
