FORBØNN

 Under tegningen står følgende replikk: «Herre, jeg legger fram for deg de bønneemnene her, selv om jeg synes de fleste av dem lyder som ren sutring.» 

Vel, slik kan det sies i en karikaturtegning. En snev av sannhet kan det være i dette, for vi ber ofte sutrete og smått. Men når vi selv ber, eller når vi ber for noen andre, kan vi tross alt få legge fram også det som vitner om en snever horisont. Gud er stor nok til å bry seg om den hjelpeløses ønsker. 

I dag vil jeg peke på en gammel og viktig verdi som heter forbønn. Forbønn vil si å be til Gud for noe eller noen. De som er med i menigheter og forsamlinger, får ofte høre: Vær med og be for den og den, for det og det. Det nytter å snakke slik. For Gud i himmelen lar seg bevege av at mange av hans barn vender seg til ham med det som ligger dem på hjertet. 

Apostelen Paulus utfordrer: «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet ...» 

Det gjelder å ha utholdenhet når vi ber for andre, sier Paulus. Han ber om forbønn også for sin del. Apostelen var altså ikke større enn at han trengte forbønn og omsorg. Men han la ikke fram sutrete og snevre behov. Han ba om at han måtte få de rette ordene når han forkynte, og at han måtte få frimodighet til å bære fram det gode budskapet. 

«De som alltid ber, er nødvendige for dem som aldri ber,» skrev Victor Hugo. 

Og en annen som hadde syn for forbønnen som verdi, sa: «Sjelden gikk jeg et ærend for Gud på vegne av en annen, uten at jeg fikk noe selv.» 

I Det gamle testamente leser vi om store ledere som trådte fram for Gud i bønn på vegne av andre. Moses gjorde det. Og Samuel sa: «Men jeg, det være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med å be for dere.» Han så det altså som en alvorlig svikt hvis han sluttet å be for folket. 

Bibelen har den vakre tanken at Den Hellige Ånd ber for oss. «Her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.» 

Også om Jesus Kristus står det at han er opptatt av å be. «Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» 

Så er hele den treenige Gud engasjert i at det skal gå godt med menneskene. 

Derfor kan vi frimodig legge fram «påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker». Gud hører forbønn.