FENGSELSBESØK

 Under fengselsoppholdet ble Colson en personlig kristen og senere en respektert kristen leder. Et av de viktige tiltakene han har engasjert seg i, er Prison Fellowship International, et arbeid for å hjelpe fanger og bringe et kristent vitnesbyrd til dem. 

En gang møtte Charles Colson og andre kristne ledere president Borja i Ecuador for å samtale om hvordan Prison Fellowship kunne gjøre tjeneste i ecuadorianske fengsler. 

Straks etter at de hadde satt seg i luksuriøse lærstoler, fortalte presidenten hvordan han selv hadde sittet i fengsel før han ble valgt til president. 

Han hadde kjempet for demokratiet i Ecuador. Derfor slo militærstyret til, og han ble arrestert. Uten noen rettssak kastet de ham i et mørkt fangehull uten lys og uten vindu. 

I tre dager var han helt alene i mørket, og han slet med en frykt som kan drive et menneske fra forstanden. 

Akkurat da situasjonen var blitt utålelig, ble den store ståldøra åpnet, og en eller annen kom inn i mørket. 

Borja kunne høre at vedkommende arbeidet med noe i det motsatte hjørnet. Så krøp personen ut, lukket døren og forsvant. 

Noen minutter senere ble rommet badet i lys. En ukjent hadde koblet til det elektriske lyset. 

«Det besøket,» sa president Borja, «ga fengselsoppholdet mitt mening, for da kunne jeg i det minste se.» 

Mange har opplevd at et besøk brakte lyset inn i en utålelig situasjon. 

Å sette folk i fengsel er en urgammel straffemetode. Uansett om straffen er fortjent eller ikke, bør innsatte få oppleve menneskelig omtanke og varme. 

Noen kan bringe lys ved et besøk. 

Det har stor verdi, det som noen har sett som en tjeneste og et kall: å gå på fengselsbesøk. 

Bibelen fremhever det som en stor verdi og en god gjerning: «Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!» står det skrevet. 

Jesus selv identifiserte seg med dem som satt som fanger, i den domsscenen han tegnet opp i sin store tale om himlenes rike. Han sa til dem som hørte til i dette riket: 

«Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.» 

Legg merke til de enkle ordene som brukes: «... dere så til meg ... dere kom til meg.» 

– Pave Johannes 23. besøkte et av de verste fengslene i Rom en jul, og det var da nesten hundre år siden en pave gjorde det sist. 

Paven sa: «Dere kunne ikke komme til meg, derfor er jeg kommet til dere.» 

Ja, slik er kjærligheten. Å komme til noen, å se til et menneske. 

Og i dag tenker jeg på den verdien det er å besøke noen som sitter i fengsel.