FASTE
Som kjent har gjøken en merkelig måte å ta seg av neste generasjon på.
Gjøken bygger aldri sitt eget reir. Når den føler at et egg er i anmarsj, finner den et eller annet reir med egg der foreldrefuglene er fraværende. Gjøken slår seg ned, legger raskt sitt egg og flyr sin vei.
Det er det eneste gjøken gjør for å oppfylle sitt foreldreansvar. (Kanskje vi har noen slike menneskegjøker i samfunnet vårt også?)
Den trosten som nå har fått redet sitt invadert, kommer så tilbake. Den er ikke særlig flink i matematikk, men den undrer seg nok over at reiret begynner å få slagside mot styrbord.
Kyllingene kommer etter hvert fram fra egget sitt: Fire små troster og en diger gjøkunge. Gjøken er to–tre ganger så stor som trostene.
Fru Trost får det nå travelt med å mette alle disse munnene. Etter å ha funnet sin meitemark kommer hun tilbake til fire åpne nebb og ett kjempestort gap.
Gjett hvem som får marken? Riktig, gjøkungen.
Gjøken blir større og større, de små trostungene vokser ikke i det hele tatt. Hvis du skal lete etter en gjøkunge i et reir, er det bare å vandre i skogen til du finner døde fuglunger på bakken. Gjøkungen har kastet dem ut – en etter en.
Og trosten strever livet av seg for å fôre opp en gjøk som etter hvert blir tre ganger så stor som trosten selv.
Moralen i historien er denne: Som menneske og som kristen har du to naturer i ett reir. Den naturen som du fôrer, vil vokse, og den naturen du sulter ut, vil minke.
Bibelen snakker om ånden og kjødet. Gir du mat til ånden, det vil si at du tar inn de gode inntrykkene fra evangeliet og alt som har med Gud å gjøre, så vokser din ånd.
Gir du mat til kjødet og fôrer din onde natur med all slags dårlig underholdning, vold og krim, pornografi, alkohol og stoff, så vil den onde natur bli sterkere og dominere mer og mer.
Bibelen fremhever faste som en verdi i denne sammenhengen.
Faste er ikke bare å avstå fra mat og drikke. Det er først og fremst å innvie seg til en periode der mat til ånden blir prioritert. Gjennom det minner vi oss selv om rett prioritering.
Hvis vi er opptatt av å virkeliggjøre det som Gud har i tanke for vårt liv, gjelder det å gi mat til vår åndelige natur, til det nye mennesket.
Å faste er ikke en gjerning som behager Gud. Faste skal slett ikke stilles ut for å gjøre inntrykk på andre mennesker. Kristne skal være naturlige og slett ikke fanatiske i denne verden.
Men å øve seg i gudsfrykt, søke det som er der oppe i himmelen, og leve et liv verdig den Herre som har skapt oss og frelst oss, innebærer en innvielse. Og det kan ytre ting hjelpe til med.
Jeg har en stor gjøkunge, en snylter i meg, og det er mitt kjød. Jeg prøver å sulte ham ut ved å gi den beste maten til det som er av ånden.
Slik er den gode faste.
