ENSOMHET
En gang fikk jeg møte ham på en hytte der han satt alene i ukevis og skrev på en ny bok. Da var han blant annet opptatt av hvilken styrke som ligger i ensomheten.
I en av bøkene sine sier han dette om forholdet mellom fellesskap og ensomhet:
«Ensomhet og samfunn er de to hjul på en kristens livsvogn, eller vingene som bærer ham fram mot målet. På ett hjul går det i grøften, og med én vinge løftes ingen. – Begge deler er like viktige for en kristen. Ensomhet uten samfunn kan skape åndelige særlinger, og samfunn uten ensomhet vil forme et overfladisk og tomt kristenliv.»
Er ensomheten en positiv verdi?
Ja, det lærte Asbjørn Aavik oss. For ham ble ensomheten en skapende tid, noe han bevisst oppsøkte. Men ensomheten kan også være en smerte og et savn.
På engelsk har de to ord for ensomhet: Solitude er den positive ensomheten. Loneliness er den negative ensomheten.
Den inspirerende og byggende ensomheten har jeg valgt selv. Da oppsøker jeg stillheten og det å være alene.
En har sagt: «De som har utrettet noe uvanlig i Guds rike, har alltid vært uvanlige i ensomhetens gudstjeneste.»
«Det tre som gror utenfor skogen, blir større,» sier et ordtak fra Thailand.
«Ørnen flyr alene, kråkene i flokk.»
Men det finnes også en vond ensomhet. Ja, noen vil si at ensomheten er en av vår tids store lidelser. Det er den ensomheten Arnulf Øverland skildrer på sin smilende måte: «Adam går alene hjem. Slik er livets danseskole. En får fire, en får fem, en får en, og en får ingen.»
Filosofen John Milton minner om at «ensomhet er det første Guds øye så, som ikke var godt.»
Det var ikke godt for mennesket å være alene i paradiset. Du må ikke kamuflere din ensomhet under stolthet og si: «Jeg er ensom fordi jeg ønsker det» – og så sliter du innerst inne med en følelse av å være forlatt, og at ingen egentlig bryr seg om deg.
Jeg vil peke på ensomheten som en verdi i dag. Av og til kan den være smertefull, men god likevel.
Jeg må tenke på profeten Jeremia, som sa: «Grepet av din hånd har jeg sittet ensom.»
Det var ingen enkel ensomhet, men en ensomhet som Gud brukte til å forme profeten sin.
Elisabeth i Bibelen, hun som ble mor til døperen Johannes, søkte bevisst ensomheten for å tenke igjennom det som hadde skjedd etter at hun var blitt med barn i sin høye alder. «Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder,» blir det fortalt.
Statsmannen Dag Hammarskjöld skrev: «Be om at din ensomhet må bli en spore til å finne noe å leve for, stort nok til å dø for.»
Og maleren Henri Matisse skal ha sagt: «Den største luksus i livet er ensomheten – det gjelder bare å møblere den med indre liv.»
