BORDBØNN

Jeg er ikke sikker, men jeg har en følelse av at den gamle skikken med å be bordbønn er i ferd med å bli borte på veien. Her har vi vel å gjøre med en av de verdiene vi ikke bør miste?

Bordbønnen har hatt en viktig plass i den kristne barnelærdommen helt opp til vår tid. I Luthers katekisme er det anvisninger om hvordan en husfar skal lære familien sin å be bordbønn både før og etter måltidet.

På dette området trenger vi ikke faste regler, men gode ideer og trygge vaner. Det viktigste er at det skjer i ånd og sannhet og på en ekte og naturlig måte, slik at både barn og voksne kan delta med glede.

Det nesten fem hundre år gamle verset av Niels Bredal er kanskje ennå det mest utbredte i Norge: «I Jesu navn går vi til bords Og spiser, drikker på ditt ord. Deg, Gud, til ære, oss til gavn, Så får vi mat i Jesu navn.» Det både bes og synges i de tusen hjem og ved større fellesmåltider.

Hans Dieter Sterns vers fra 1950 er også blitt populært: «Gledens Herre, vær vår gjest Ved vårt bord i dag. Gjør vårt måltid til en fest Etter ditt behag.»

Trygve Bjerkrheim har skrevet verset: «Di miskunn, Gud, er rik og stor, Vi atter går til duka bord, Vi takkar deg, om signing bed, Og nyt vår mat med fryd og fred.» Dette verset synges gjerne sammen med Ludvig Hopes: «Ha takk for det vi fekk på jord, For mat og drikka på vårt bord, For heim og fred og fedreland, Ha takk for alt i Jesu namn!»

Av de nynorske er nok likevel Bernt Støylens vers det mest brukte: «Gud signe maten på vårt bord, Og mette kvar ein munn på jord! Gud signe oss med faderhand, Gud signe heim og folk og land!»

Ja, valgmulighetene er flere når det gjelder bordvers. I andre land praktiserer de ofte en fri bønn. Min bestemor sa bare: «I Jesu navn.» Det var hele hennes bordbønn, for, som hun sa: «I Jesu navn skal all vår gjerning skje.»

Forfatteren Karen Blixen hadde sin egen bordbønn, som lød slik: «Må mitt brød i dag mitt legem nære, Må mitt legem sjelens tjener være, Må min sjel gå fremad Gud til ære.»

Jesus selv løftet øynene mot himmelen og velsignet gavene på bordet. Han ga oss et forbilde i å knytte ordet og bønnen til måltidsfellesskapet.

Det er bedre å begynne måltidet med en bønn enn med en boksåpner, som en sa. Formene kan som sagt variere, bare de gir oss en strime av hverdagsvelsignelse og et takknemlighetens himmellys. Erkebiskop Nathan Söderblom påsto at det som skiller mennesket fra dyrene, er bordbønnen.

Og er det en fri bønn, kan den gjerne tilpasses anledningen. Predikanten Spurgeon var på reise i Italia. Under en riktig fin middag med mange forskjellige retter ba han slik: «Vi takker deg, kjære himmelske Far, at du ikke gir oss slik mat hver dag, for da ville vi blitt syke. Amen.»