BLUFERDIGHET
De bodde i en hytte med ett rom, og i det ene rommet stelte de maten, der hygget de seg om kvelden, og der sov de om natten. Presten spurte halvt ertende: «En ett roms hytte med to ektepar, hvordan fungerer det?» «Vel,» svarte ektemannen, «de første årene pleide vi å henge et forheng tvers over rommet, men nå for tiden tar vi bare av oss brillene.»
Grunnen til at vi smiler av en slik historie, er at den rører ved noe som ligger dypt i oss, og som vi med et gammelt ord kaller bluferdighet. Når vi er bluferdige, er vi blyge, ja, egentlig sjenerte. Er dette positive eller negative trekk? Kan bluferdighet være en positiv verdi?
Å være sjenert kan være plagsomt og er slett ikke positivt. Da er jeg på en måte flau over meg selv. Å være blyg er i slekt med det å være sjenert. Men en kan være blyg når det gjelder handlinger, kroppsdeler og kroppsfunksjoner, og det tror jeg faktisk er noe naturgitt. Og da nærmer vi oss bluferdigheten, som har vært latterliggjort og forsøkt avskaffet, men som lever videre også i moderne tider.
Jeg våger å påstå at bluferdighet er en positiv verdi som vi ikke må miste. Bluferdighet innebærer at jeg vil ta vare på visse forhold som hører privatlivet til. For noen år siden var det på mote å innføre felles toaletter for damer og herrer i likestillingens navn. Men forsøket falt i fisk. Folk ville ikke ha det så åpent. Det er visse ting som er helt naturlige, men som straffes med bøter om de foregår på et offentlig sted. Dyr kjenner ingen bluferdighet. Det er et tegn på at vi er noe langt mer enn dyr, når vi har den merkelige følelsen og holdningen som heter bluferdighet.
Mange kunstnere vil rive ned alle stengsler som har med bluferdigheten å gjøre. Kunsten vil beskrive alt. Men det går et følsomt skille mellom erotiske skildringer og pornografi, mellom realisme og råskap, mellom åpenhet og smakløshet.
«Vet De hva en stor dikter er?» spør helten i Hamsuns «Mysterier». «Jo, en stor dikter er et menneske som ikke skammer seg, som virkelig ikke blues.»
Altså: En stor kunstner skal ifølge dette ikke blues, ikke bli blyg, ikke vise bluferdighet. Jeg er ikke enig i et slikt syn på kunst og diktning. Det er en verdi, nedlagt i oss fra skaperens side, som heter bluferdighet.
Ordet bluferdighet forekommer bare én gang i Bibelen, der Paulus snakker om lemmene på legemet, om nådegavene i fellesskapet. Han skriver: «De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet.» Noen legemsdeler pynter vi på, andre dekker vi til. Paulus ser på det som selvsagt. Jeg tror vi skal ta vare på denne selvsagte verdien: en naturlig bluferdighet.
