Den skuddsikre vesten
«127 dollars,» lød svaret. Smilet hennes gled over i skuffelse. Dette hadde de egentlig ikke råd til. Hun spurte om de kunne holde den av for henne. Men nei, det var de ikke villige til. Men hun kunne få den nå og betale senere. Terry var lettet og tok imot tilbudet.
Så kom 1. oktober. Politimannen David hadde kveldsvakt, kjørte en patruljebil og fikk en ordre over politiradioen. Noen holdt på å rane et apotek. David reagerte raskt og kom akkurat tids nok til å se den mistenkte forsvinne. Med fulle sirener og blålys fulgte han etter. Etter noen kvartaler kjørte raneren bilen inn til siden og stanset. Sjåføren rørte ikke på seg, og David nærmet seg med pistolen i hånden. Men plutselig slengte raneren døren opp og skjøt direkte mot Davids brystkasse.
Klokken sju om morgenen neste dag kom en politimann til Terry og fortalte hva som hadde hendt. Etter å ha hørt hele historien, var hun overlykkelig fordi hun ikke hadde ventet til jul med å gi mannen den skuddsikre vesten. Butikkmannen hadde også vært villig til å gi henne kreditt så hun kunne betale senere. Hadde ikke alt dette skjedd på denne måten, ville David helt sikkert ha mistet livet. I stedet var han nå på sykehuset med en forslått og blå brystkasse, ikke med et skuddsår. For David hadde hatt på seg den livsviktige gaven Terry ikke ville vente med å gi, den flunkende nye skuddsikre vesten.
En slik historie kan få oss til å tenke på den gode Far i himmelen, som legger alt til rette, også de små detaljene i livet.
Men det er noe merkelig her. Troens øye ser det. De som har fått se Jesus som Frelser og bror og Gud til Far og beskytter, ser hvilke fotspor den høyeste setter, og hvordan han legger alle ting til rette. David og Terry tror på Jesus, de takket Gud for hans ledelse og omsorg, og vi kan alle kjenne gleden over historien, som er fortalt av Charles Swindoll.
Men andre ser bare tilfeldigheter i en slik fortelling. Ekteparet hadde flaks, de var heldige. Dessuten, kristne personer er ikke spart for ulykker, er de vel?
Nei, men de har en grunnleggende tillit til at Gud vet om alt som rammer, og han beskytter mot djevelens angrep. Ikke en spurv faller til jorden uten Gud.
David skrev i Salme 31: «Jeg hører mange som baktaler – redsel på alle kanter! De samrår seg mot meg og lurer på å ta mitt liv. Men jeg – jeg setter min lit til deg, Herre! Jeg sier: Du er min Gud! I din hånd er mine tider. Redd meg fra mine fienders hånd og fra mine forfølgere!» (Sal 31,14-16)
Så kan du trygt gå videre denne dagen. Du har som en skuddsikker vest som du ikke kan se. I Guds hånd er dine tider. Han tar deg hjem når du skal. Inntil da er du beskyttet fra de aller største farene.
OPM727
Har vært publisert tidligere her på Noreapastoren.no
