Nok!

Hvis du noen ganger i livet vært med på det som kalles for «vitnemøte», har du hørt andre snakke om hva Jesus betyr for dem. Kanskje du selv også en eller flere ganger brøt lydmuren og vitnet om han du tror på. Et bibelvers ble lest, eller du siterte fra en kristen sang, som du syntes sa så godt hva det vil si å være en kristen.

Jeg tror at flere av favorittbibelversene på slike vitnemøter hentes fra apostelen Paulus, når han deler fra sitt samliv med tvillingparene «tvil og tro» og «synd og nåde». Et av de versene jeg har lagt merke til går igjen er når Paulus skriver om at Guds nåde er mer enn nok for å tro at vi er tilgitte og har blitt Guds barn.

«Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2.Kor.12,9)

Så godt å vite at vi ikke trenger å streve for å oppnå Guds rettferdighet. Jeg behøver ikke prestere gode gjerninger, lovgjerninger som min religiøse menneskenatur kviskrer meg i øret at må til for å oppnå Guds aksept. Nei, takk og lov og halleluja for at Guds nåde også i dag er nok for syndere som meg. Min egen kraft, stor eller liten, kan ikke gjøre noe fra eller til mitt gudsforhold. For, egentlig sier Paulus at jo mindre min kraft er, jo større skrøpeligheten kommer til syne, jo bedre vil det være med tanke på min avhengighet av og rop etter Guds kraft og nåde. Verken mine beste gjerninger eller største kraftfulle handlinger vil noen gang få satt stemplet «nok!» på seg. I min ufullkommenhet og skrøpelighet kan jeg hvile i at Guds nåde, vist på et kors, er mer enn nok for meg.

Din nåde er nok for meg.
Din styrke er fullkommen når jeg er svak.
Alt som jeg klamrer meg til, legger jeg ved dine føtter.
Din nåde er nok for meg.
(«Your grace is sufficient for me», av Martin Nystrom)

TRV 385

Svein Anton Hansen, publ. 09.sept.-22