Jesus alene
Disiplene Peter, Jakob og Johannes fikk en gang være med Jesus på en usedvanlig og spektakulær fjelltur. Oppe på «Forklarelsens berg» kom Moses og Elia, fra det gamle testamentet sine dager, og tilbrakte tid sammen med Jesus og disiplene. Hva som foregikk inne i hodene på disiplene disse minuttene, kan vi bare spekulere i. Sikkert veldig forfjamset, men likevel frimodig, bryter Peter inn i samtalen mellom Jesus, Moses og Elia. Han foreslår å bygge tre hytter. Evangelisten Markus skriver at Peter ikke visste hva han skulle si, for han var slått av frykt.
Når noe hellig åpenbarer seg for oss, kommer både undringen, men også frykten. Liknende historier og reaksjonsmønstre finner vi flere steder i det gamle testamentet. Vi leser blant annet om profeten Jesaja sitt besøk i tempelet og Moses på Sinai fjell. Synet av og møtet med det hellige skapte i disse Guds menn en god dose gudsfrykt. De skalv i møte med Den Hellige.
Etter en stund forsvinner Moses og Elia. Det står om de tre disiplene at «da de så seg omkring så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene.» (Markus 9,8).
Når vi i overført betydning ser «Jesus alene», så har vi nok å leve på i «den grå hverdag». Både Moses og Elia, både skinnende himmelsk hvitfarge og Guds stemme, kunne vært kjekt, godt og trygt å møte og oppleve. Men, i troen på Jesus, på hans person og frelsesverk alene, har vi nok å leve av og en gang dø på.
La meg se Jesus alene – for da vet jeg at jeg har sett og møtt Herren Gud selv.
La meg se Jesus alene – når min synd, sløvhet og tilkortkommenhet anklager meg.
La meg se Jesus alene – høre hans ord om nåde og tilgivelse til en angrende synder.
La meg se Jesus alene – i min siste time på jord, når øyet brister og mine øyne skal møte dommen og evigheten.
La meg se Jesus alene – min bror, stå ved Guds side og ønske meg velkommen inn i Himmelens herlighet.
TRV 382
Av Svein Anton Hansen, publ. 3.juni -22
