Ufattelig trofasthet

Sykepleieren fikk de nødvendige personopplysningene og visste at det ville ta minst en time før legen hadde tid til å møte ham. Men han så stadig på klokka, og hun bestemte seg for å se om hun kunne hjelpe mannen. Hun så på hånden, at den så god ut, og dermed fikk hun klarsignal fra legen for selv å fjerne stingene. Mens hun forsiktig gjorde dette, kom hun i prat med åttiåringen. «Så du har en viktig avtale klokka ni?» spurte hun. «Ja, jeg har samme avtale hver morgen. Da drar jeg til sykehjemmet for å spise frokost med kona mi.» «Ja, du er jo en så kjekk mann, så jeg er sikker på at det er dagens høydepunkt for henne.» Mannen smilte og sa: «Hun vet ikke hvem jeg er. Hun har hatt Alzheimers sykdom en god stund. Hun har ikke kjent meg igjen de siste fem årene.» Sykepleieren ble overrasket og sa: «Så du fortsetter å dra dit hver eneste morgen, selv om hun ikke vet hvem du er?» Mannen smilte, klappet sykepleieren på hånden og sa: «Hun vet ikke hvem jeg er, men jeg vet hvem hun er.»

Er det ikke fantastisk? Det kaller jeg ufattelig trofasthet. Og det får meg til å tenke på Jesus. Også om du og jeg ikke kjenner Jesus igjen når han kommer på besøk i hverdagen vår, så er han der. Han har gitt deg mye velsignelse gjennom årene. Han er trofast om vi er troløse.

Jeg håper at du, mens du ennå har tankelivet i behold, takker Jesus for at han har omsorg for deg. Han kan du alltid vende deg til – med takk og bønn. Jesus har en ufattelig trofasthet.

Av Asbjørn Kvalbein

OPM795