Frelse utenfor troen på Jesus?

Pixabay/CCL

Kristus er eneste vei til frelse. Utelukker dette samtidig at denne frelsen også kan gis til dem som aldri fikk høre om evangeliet og dermed heller ikke kunne tro?

Hvordan skal vi som kristne tenke om dette med frelsen, evigheten og dommen? Kommer Gud en dag til å dømme noen til evig fortapelse, eller vil alle til slutt bli frelst og komme til Himmelen? Innimellom dukker den teologiske debatt opp knyttet til det som har å gjøre med dommen og evigheten. Denne debatten og samtalen kan ha ulike innfallsvinkler. For tiden (mai-20) pågår en samtale om kristendommens forhold til andre religioner. Halvor Nordhaug (biskop i Bjørgvin i DNK) har skrevet boken «Men hva med de andre?» I denne boken, hvor han blant annet tar opp forholdet mellom kristentroen og andre religioner, stiller han noen retoriske spørsmål som bør vekke ettertanke: Kan man som kristen finne sannheter også i andre religioner? Er kristendommen en eksklusiv vei til frelse? Biskopen kommenterer selv: - Alt står på spill i dette spørsmålet. Som kristen tror jeg livet skal fortsette etter døden og gjennom evigheten. Hva med de andre, de som aldri har fått høre evangeliet forkynt?

Utvikling eller utglidning?
I løpet av de siste ca. 70 årene har det foregått en teologisk utvikling innen Den Norske Kirke i synet på fortapelsens mulighet og realitet. I 1953-1954 pågikk den såkalte «helvetes-debatten» mellom den konservative teologiprofessoren Ole Hallesby og den liberale biskopen Kristian Schjeldrup. Som et resultat av denne striden har både synet på og forkynnelsen om fortapelsen endret seg radikalt. Flere prester, pastorer og teologer benekter i dag fortapelsens realitet. De har avlyst helvete. I tillegg forkynner mange at alle kommer til å bli frelst, uansett hvilket forhold mennesket har til Jesus Kristus.
En slik måte å tenke om frelse og evigheten på kolliderer med den tradisjonelle forståelse av Bibelens ord om at vi kun blir frelst ved troen på Jesus Kristus. Så, det som enkelte ser på som en positiv teologisk utvikling, ser andre av oss på som en sørgelig utvikling, en utglidning bort fra Bibelens budskap.

Ekskluderende eller inkluderende?
Hvilke navn skal vi sette på de ulike syn om det er evig frelse kun ved troen på Jesus Kristus?
Biskop Nordhaug skriver at han tidligere stod for det han kaller «eksklusivisme». Her tenker man at mennesket kun kan bli frelst ved å høre evangeliet og tro på Jesus Kristus. På motsatt side av meningsskalaen finner vi «universalismen». Den proklamerer at alle mennesker, uavhengig av tro på Jesus eller hvordan livet ble levd, til slutt kommer til å bli frelste og komme til Himmelen. I ytterste konsekvens ender denne læren fort i at alle religioner er like sanne og fører til Gud. Nordhaug selv plasserer seg i kategorien han selv kaller for «inklusivisme». Ifølge dette synet fastholder man at Kristus er eneste vei til frelse, samtidig som man tror at denne frelsen også kan gis til dem som aldri fikk høre om evangeliet og dermed heller ikke kunne tro.

Biskopen sier at han vil opprettholde spenningen mellom fortapelsens mulighet og håpet om at det skal gå godt med alle til slutt. Han prøver å finne bibelsk belegg for sitt nye syn ved å henvise til steder i det nye testamentet som på ulike måter snakker om at Gud en dag «skal bli alt i alle» (Se bl.a. 1.Kor.15,28 og Kol.1,19-20). Fortsatt vil han forkynne evangeliet om frelse i Jesus, samtidig som han ber om at alle til slutt må bli frelste. Han avslutter med å stille følgende retoriske spørsmål: - Hvis Gud hører den bønnen (at alle skal bli frelste), kan vel ingen ha noe å innvende mot det?

Hvor eksklusivt?
Nei, ingen kristen som har møtt nåden og kjærligheten den hellige Gud gir til syndere, kan håpe på noe annet enn at flest mulig, gjerne alle blir frelst. Jeg kjenner i alle fall ingen kristne som håper på at navngitte personer skal ende i en fortapelse. Men, her vi må skjelne mellom håpet om og ønsket at folk skal bli frelst, og den realitet at Gud en dag skal dømme verden og sende noen i en evig fortapelse. Herren Gud håper da vel heller ikke at noen skal gå fortapt? Nei, men samtidig sier han gjennom Sønnen Jesus Kristus at det finnes et helvete. Opp til flere ganger snakker Jesus om fortapelsens mulighet (Matteus 7,13 m.fl.).

Når vi skal vurdere spørsmålet om hva som til slutt skjer med de som ikke bekjenner seg som kristne, må vårt utgangspunkt være å finne ut hva Bibelen sier om saken. Knyttes den evige frelse i Bibelen eksklusivt til troen på evangeliet og Jesus Kristus?
I debatten etter boken «Men hva med de andre?» av biskop Nordhaug, har Egil Sjaastad (tidligere dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole) skrevet blant annet om bibeltekster som viser at frelsen knyttes eksklusivt til troen på Jesus. Her følger de to trolig mest kjente bibelvers som knytter frelsen til Jesus: «Jesus sier: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Johannes 14,6) og «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apo.gj. 4,12). Frelse, rettferdiggjørelse og håpet om evig liv knyttes i det nye testamentet kun til troen på og bekjennelsen til Jesus Kristus. Frelse utenfor Jesus eller i andre religioner er helt ukjent for det nye testamentet. Egil Sjaastad konkluderer med å si: - Gud har ikke åpenbart noen annen frelsesvei ... Den kristen kirke skal holde seg til det Gud har åpenbart ...
Samtidig kan vi alle som står for et mer «eksklusivt syn» også innrømme at hva som skjer i den ytterste dommen med de som ikke fikk anledning til å høre evangeliet, det må og vil heldigvis være opp til Herren Gud selv å avgjøre. Men vi kan aldri lære om eller gi håp for at mennesker kan bli frelste uten å tro på Jesus.

Hva om?
I møte med tanken og læren at mennesker kan bli frelste utenfor troen på Jesus, kan det hjelpe på tanken å stille noen motspørsmål. For, om vi skifter lære og begynner å mene at mennesker kan bli frelst uten å kjenne Jesus, så vil det få store konsekvenser for blant annet forkynnelse og misjon.

For det første – Om vi avlyser fortapelsens mulighet, vil kristen misjon ganske raskt kun ende opp som allment nødhjelpsarbeid. For, hvorfor skal vi forkynne omvendelse fra andre religioner til troen på Jesus, om alle til slutt blir frelste uavhengig av tro og bekjennelse?
Ja, hvorfor skal vi be en muslim endre tro, når han risikerer å bli forfulgt og trakassert for sin nye kristne tro, når det egentlig ikke betyr noe hva han tror på?

For det andre – Om vi lærer at alle blir frelst og ingen vil gå fortapt, da vil den kristne forkynnelse lett miste sitt evighetsperspektiv. Vi vil fort sitte igjen med en dennesidig forkynnelse om å skape det best mulige liv for seg selv og andre her på jord.

For det tredje - Forkynnelse til omvendelse vil sakte men sikkert forsvinne. Alvoret med å være en synder innfor den hellige Gud, vil ikke lenger framstå veldig aktuelt eller skremmende.

For det fjerde – Hvilket signal sender vi til ofre for tyranner, despoter og overgripere, hvis vi sier at alle til slutt blir frelst, selv uten anger og omvendelse? Hvilken Gud har vi egentlig med å gjøre hvis han til slutt tar alle inn i sin himmel uten oppgjør med fortidens synder? Hvorfor er det galt å mene at en kjærlig Gud kan og bør straffe synder i evigheten?

Den kristen tro både bør og trenger høyttenkning om gamle og vedtatte læresetninger. For, ved de gode debatter og samtaler vil vi bli oss bevisst hva som er sannheter og hva som eventuelt ikke stemmer med det bibelske budskap. Sannheten vil aldri tape på en åpen og ærlig teologisk samtale.
Så skal vi også til slutt minne hverandre om et viktig tolkningsprinsipp når vi leser bibelske tekster. De uklare og vanskelige bibelordene skal vi lese i lys av de klare. Så, når vi leser at Gud en dag vil bli «alt i alle», så leser vi det i lys av at det kun er i Jesus Kristus at mennesker blir frelste Bibelen kan ikke motsi seg selv.