En kongsvei
Svein Anton Hansen, publ. 24.oktober-22
Flere steder i Norge finner vi gamle grusveier eller brobelagte veier som kalles «Kongeveien». Både i Norge og andre land var dette veier kongen b ygget som kjøreveier som skulle knytte de ulike landsdelene i kongeriket sammen. I enkelte land var «kongeveien» kun forbeholdt kongen og hans soldater med hest og kjerre. Vanlige folk kunne ikke benytte seg av disse fine og brede ferdselsårene. Den gang var det betydelig forskjell på «Jørgen Hattemaker og kong Salomo» (uttrykk fra Alf Prøysen).
Hos profeten Jesaja i Bibelen møter vi også uttrykket «kongevei»:
«Der skal det være en kongsvei, Den hellige vei skal den kalles. Ingen uren skal ferdes på den, den skal være en pilegrimsvei for Guds folk; selv ikke dårer skal gå seg vill.» (Jesaja 35,8).
Jesaja snakker om en vei hjem fra fangenskapet i Babylon tilbake til Israel, det lovede land. Denne kongeveien var ikke bare forbeholdt de rike, fornemme og de av høy ætt. Nei, veien tilhørte alt folk, ja, «selv ikke dåren skal gå seg vill.»
Guds «kongevei» er ikke laget for Gud, men av Gud. Denne «kongeveien» tar Gud selv ansvar for å lage, legge hver eneste sten helt fram til målet; himmelen. Gud snur ansvaret på hodet. Det er ikke lenger fattigfolket som sliter og arbeider for å lage vei for de rike og mektige. Nei, Gud selv, han som er himmelens og jordens Herre, han lager frelsesveien fullstendig ferdig for fattige syndere som deg og meg.
Jesus sier selv at han er «Veien» hjem til Gud (Johannes 14,6). Denne frelsesveien passerer et tomt kors og en tom grav. Denne kongeveien kalles en «hellig vei» og en «pilegrimsvei». Den fører hjem til Kongenes Konge. Urene syndere inviteres til å komme og vandre på denne veien. I det du stiger opp på veien ser Gud deg ikke lenger som uren, men som en renset pilegrim, renset i Jesu blod.
TRV 159
