Når det går i stykker
Svein Anton Hansen, publ. 03.oktober-22
Noen barndomsopplevelser sitter bedre spikret fast enn andre. Følgende var av den traumatiske sorten, i alle fall for en stund. Noen av oss barna i gata lekte i kjellerstua hjemme. På en peishylle befant det seg en urne, en vase som visstnok min far hadde hatt med hjem fra en sjøreise i utlandet. Så, midt under leken vippet den over ende og noe på vasen knuste. Jeg skjønte, eller i alle fall trodde, at dette måtte være nummeret før verdens undergang for moren min.
Profeten Jeremia besøkte en dag en pottemaker. Gud hadde bedt han gå dit for å lære noe om hvordan Gud behandler mennesker. Det kunne hende at pottemakeren ikke alltid lyktes med å forme leirklumpen til den gjenstanden han først hadde tenkt.
«Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det.» (Jeremia 18,4)
Gjenstander av leire ble formet til flotte pynte- og bruksgjenstander. Av og til gikk det i stykker, selv for den beste pottemaker.
Den beige vasen, urnen som min mor hadde fått av min far, manglet en bit. Jeg husker at den ble limt på. Men, gutten så stadig opp på urnen på peishylla, om vasen hadde «helbredet seg». Urnen var en pyntegjenstand som med årene ble satt på loftet da 70-tallsmoten gikk ut på dato. Den er borte nå, havnet sikkert i søppelkontaineren da foreldrene mine en del år senere flyttet.
Som kristen er du ingen pyntegjenstand, plassert på en opphøyd hylle i en menighet. Som en bruksgjenstand kan du leve med noen riper i lakken, eller en liten bit som mangler. Men du må ikke havne på loftet, stuet bort i mørket. Gud former bruksgjenstander og ikke pyntegjenstander. Den guddommelige pottemaker har ennå noen år å forme og bruke deg.
TRV 153
