Jesus vil samle alle som løper bort fra Gud (Matteus 23,37-39)

Pixabay/CCL

Hva hjelper det å invitere til fellesskap og trygghet, når de som blir invitert springer vekk, uten mål og retning for liv og evighet? Jesus bruker bildet med en hønemor som vil samle sine kyllinger når han skal beskrive sitt forhold til jødefolket som ikke bryr seg om den frelse han kommer med.

Jesus og disiplene har kommet til Jerusalem, til den siste påsken hvor Jesus skal korsfestes. Selv vet han, men ikke disiplene, hva som venter ham. Han vet at mange av de som for noen dager siden hyllet han med «Hosianna Davids sønn!» (Matt.21,1-11), de vil snart rope «korsfest, korsfest!» Mange så ham ri inn i Jerusalem på et esel. De så og observerte en heller original profet fra Galilea. Men de innså verken hensikten med at han kom eller hvem Jesus i virkeligheten var.

Jesus kjente trolig på mange og ulike motstridende følelser idet han tenkte på byen Jerusalem. Denne byen som han og mange elsket og lengtet etter å komme til. Byen som millioner gjennom historien har bedt for. Og samtidig, Jerusalem er også voldsbyen. Her ble profeter forfulgt og slått i hjel, og her skulle Jesus bli korsfestet. Opp gjennom historien har ulike riker og religioner slåss om herredømme over den hellige byen. I vår tid er fortsatt Jerusalem sentral for tre verdensreligioner; jødedom, kristendom og islam.

I Matteus 23,37-39 leser vi om følelsene Jesus hadde for byen og for jødefolket som forkastet ham som frelser: «³⁷Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. ³⁸Se, huset deres skal bli liggende øde! ³⁹For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Steine profeter
Jesus starter med å hevde at Jerusalem, jødenes hovedstad hadde vært et senter for overgrep mot og drap på profeter i gammel tid. Profetene, Guds sendebud ble steinet til døde. Her skulle også Jesus som den største og siste av Guds profeter bli drept. Og, kun noen uker etter Jesu død ble Stefanus, den første kristne martyr, nettopp drept ved steining (Apo.gj.7).

Jesus vil samle
Når Jesus forteller om hvorfor han er kommet til jord, bruker han bildet med en hønemor som ønsker å samle kyllingene under vingene sine. Jesus kom for å frelse fortapte mennesker, for å samle de som har tullet seg bort fra Gud. Mennesket, Guds skapning, springer bort fra Skaperen. Når Gud så kaller mennesket tilbake til seg, så vil de ikke komme. «Men dere ville ikke» sier Jesus, ganske sikkert med sorg i stemmen. Det ligger smerte og klage i hans stemme når Jesus sier: «Jerusalem, Jerusalem». Jesu hjerte var nok på dette tidspunktet heller fylt med «akk!» enn med «takk!» idet han tenker på Jerusalem, byen som Gud utvalgte for å la sitt navn bo der. Her ligger templet hvor Gud selv møter menneskene når de ofrer for sine synder. Nå står selve offerlammet levende foran dem, men de ser det ikke. Derfor er det ikke underlig at det et annet sted står at Jesus gråter over byen (Lukas 19,41-44). Byen, folket, forstår ikke sitt eget beste. Frelseren er her, men de vil ikke komme til ham, de vil ikke omvende seg.

«Men dere ville ikke»
Hvert enkelt menneske har ansvar for sine handlinger og valg. Vi må velge å si «ja» eller «nei» til Jesu invitasjon om å komme. Gud tvinger ingen, han bare kaller på oss. Menneskets problem er at det i oss selv bor en egenvilje som ikke har lyst å komme til Jesus. Menneskets egenvilje preges av synden som bor i oss. Vi dras naturlig bort fra Gud, ikke mot ham. Derfor må Gud av og til ryste oss og nærmest rope til mennesket for at vi skal stoppe opp, vende om og begynne å gå mot ham. Når vi hører kallet og snur oss, så ser vi Jesus stå der med utstrakte og innbydende armer. Akkurat på samme måte som en hønemor breier ut sine vinger for at kyllingene kan finne trygghet.

Og, Jesus bruker nettopp bildet med en fugl, hønemor, for å vise den omsorg Gud har for sitt eiendomsfolk, jødene. Hønemor brer ut sine vinger for å samle og beskytte sine barn. Gud vil ved hjelp av Jesu utstrakte armer på korset kalle på og samle alle bortkomne barn, jøder som hedninger.

Et øde hus?
«Se, huset deres skal bli liggende øde!» (v.38). Dette domsordet følger rett etter at Jesus har anklaget jødefolket for ikke å ville omvende seg til ham. I Det gamle testamentet kan vi lese tilsvarende domsord som ble uttalt mot templet i Jerusalem i forkant av at babylonerne tok byen og landet (Jeremia 12,7; 22,5). Når Guds herlighet forlater templet, da mister folket den beskyttelse mot fiendene som gudsnærværet i templet sikret dem.

I år 70, ca. 40 år etter Jesu død, blir templet i Jerusalem brent av romerne og jødefolket fordrevet. Byen blir slik sett liggende øde i noen hundre år, selv om det fortsatt kommer til å bo mennesker der. Men fra år 70 blir det jødiske folk spredt og de har ikke lenger Jerusalem som sin hovedstad og sitt åndelige sentrum. Tempeltjenesten med alle sine ofringer opphører.

Én sak var at templet og byen på en synlig måte ble lagt øde i år 70. På det usynlige plan ble også templet lagt øde da Jesus døde på korset. For, med sin død oppfylte og opphevet Jesus alle de gammeltestamentlige offerordningene. Med Jesu død var det ikke lenger behov for disse offerordninger. Gud forlot templet med sine altere og flyttet til Golgata. Korset ble Guds nye offeralter. Tempelet hadde utspilt sin rolle. Heller skulle ingen nye profeter bli sendt til Jerusalem. Jesus var den siste og endelige profet. Så fra ca. år 30 forlot Gud tempelet på en usynlig måte. 40 år senere ble templet og byen lagt synlig i grus. Jødefolket ble fordrevet fra sin religiøse hovedstad. De vendte egentlig ikke tilbake til tempelplassen før i 1967.

«Velsignet være …»
«For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (v.39).
På Palmesøndag hyller folket Jesus med et «Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» (Matt.21,9). Nå, noen få dager senere sier Jesus at de ikke skal se ham igjen før de på nytt roper dette hyllingsropet. Jesus ser fram i tid. Han ser fram til den dagen han kommer igjen for å dømme verden. På den dagen skal alle mennesker på jorden innse at Jesus er verdens frelser.

Paulus skriver at på dommens dag skal alle bøye seg for Jesus og bekjenne at «Jesus Kristus er Herre!» (Fil.br.2,10-11). Problemet er bare at for mange blir det for sent å på dommens dag rope «Jesus er Herre!» eller «Velsignet være Jesus!» For sent innså man hvem Jesus var, og hvilken oppgave han kom for. For sent bøyde man seg for Jesus. Nå, ennå i dag er nådens tid, muligheten å vende om til Gud. Gud gir ingen nye sjanser til omvendelse og frelse etter døden.

Kom til Jesus!
Denne korte bibelteksten om Jesu klage over Jerusalem har både Matteus og Lukas tatt med. Teksten ønsker å fortelle oss at Jesus bærer på en sorg over mennesker som er på vei bort fra ham. Dette gjaldt jødefolket den gang, men bibelteksten er like aktuell i dag. Gud vil samle alle mennesker som springer sine egne veier. Han vil samle flest mulig under sine beskyttende vinger. Spørsmålet er ikke om Gud vil, men om vi vil komme til ham. Gud kaller. Han tvinger ingen til omvendelse eller inn i sitt rike. Frelsen tar vi imot frivillig.

Mange tenker «senere» når det gjelder Gud og kristendom. «Ja, jeg skal nok en gang bli kristen og begynne å tro på Gud. Ikke nå, men senere når jeg bli gammel, da kan jeg ordne med himmelbilletten.» Ingen av oss vet om vi blir gamle. Ingen vet hvor lang tid vi har på oss å komme til ham. Heldigvis, ennå i dag gjelder ordet og løftet fra Salme 91,4: «Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.»

BS 2332

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

I byen Jerusalem møter vi både motstand mot Guds sendebud (profetene) og samtidig er byen sentrum for Guds nærvær og Guds frelseshandlinger. Sannelig en by med motsetninger. Hva tror du/dere er årsaken til at et sted med så mye gudsnærvær også blir stedet for de mørke kreftene? Hva kan dette si oss om kampen mellom Gud og den onde?
Hva tror du/dere er årsakene til at mennesket har lettere for å springe bort fra Gud enn å komme til ham?
Hva vil Jesus signalisere med å bruke bildet med en hønemor som brer ut sine vinger over kyllingene?
Noen skal på dommens dag rope: «velsignet være han som kommer i Herrens navn». Hvorfor vil dette ropet likevel ikke hjelpe disse? Hva sier dette om behovet for å ta imot Guds frelse?
Hvorfor har du som kristen et ønske om å komme til og være nær Jesus? Hva ønsker den treenige Gud å gi deg når du omvender deg til ham?