Mulig å bli virkelig fri? (Johannes 8,31-36)

Hvilke privilegier og fordeler har du i kraft av å være slektning av eller til og med barn av en kjent person? Å si at man er i slekt med en kongelig eller en annen kjendis, kan gi en person anseelse hos de en møter. Flere av de jødene som Jesus møtte brukte slektskapet til jødenes stamfar Abraham for mer enn det var verdt. De trodde at slektskapet gav dem fribillett til å kalle seg Guds barn. Men, Jesus avslørte en skremmende sannhet for dem; de var slaver under synden, og langt fra så frie som de selv trodde.

Sannheten kan av og til kjennes hard, men den har en iboende evne til å sette oss i frihet. Forutsetningen er at vi aksepterer sannheten om egne liv og samtidig tar imot den personifiserte Sannheten; Jesus Kristus selv. Denne eksklusive sannheten deler Jesus noen ord om i Johannes 8,31-36:
«³¹ Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. ³² Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. ³³ De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? ³⁴ Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. ³⁵ Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. ³⁶ Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

Sanne disipler
Kapittel 8 hos Johannes er spennende lesning. Her møter vi en lengre samtale mellom Jesus og jødene. Konflikten dem imellom skinner tydelig igjennom flere ganger, fra Jesus i starten av kapittelet redder horekvinnen de ville steine, helt til siste verset (v.59) som sier at jødene ville steine Jesus selv.

Jesus ønsker å fortelle jødene at han har fått et oppdrag fra sin far, Gud selv. Jødene svarer med å hevde at Jesus er besatt og at han bare taler sin egen sak. Nei, sier Jesus, og understreker at han selv er ovenfra, fra himmelen. Jødene derimot er nedenfra, har djevelen til far og er bundne i synden. Jødene mener så at de har selve trumfkortet i dette at de er Abrahams etterkommere, og at de dermed tilhører et fritt folk - Guds eget folk.

«Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham ...» leser vi i v.31. Ikke alle jødene var motstandere av Jesus. Noen hadde altså kommet til tro på ham. De hadde sannsynligvis sett tegn og undre som Jesus gjorde, sett hvordan han behandlet folk og hørt undervisningen han gav sine disipler. Alt dette hadde sikkert skapt en begeistring for Jesus. De ville også følge ham. Men, hvor dypt stakk nå egentlig troen? Jesus sier: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (v.31b-32). Jesus holder opp for disse nykommerne i troen hva bekjennelsen til ham dreier seg om; å bli i Guds og Jesu ord. Vil de tro på og følge Guds ord, ja, da kan de i sannhet kalle seg Jesu disipler. Da skal de kjenne Guds sannhet som har kraft til å sette dem virkelig fri.

Det holder ikke med Jesus-interesse eller Jesus-begeistring. Ingen forblir Mesterens etterfølgere bare ved å mene at «det er mye bra med den mannen» eller ved å bli medlem i en kristen klubb eller en menighet. Navnet mitt i et medlemsregister gjør meg ikke til kristen, kun Jesu navn skrevet inn i mitt hjerte og mitt navn risset inn i Livets bok hos Gud selv.

Leve som en disippel
Jesus sier at «å bli i Guds ord» er selve hemmeligheten til både å bli og fortsette å leve som hans etterfølger. Bibelen besitter kraften og sannheten som kan sette et menneske i frihet. Guds ord inneholder mer enn først og fremst saklige sannheter. Guds ords sannheter har en iboende kraft til å skape endringer, først i et menneskes hjerte og deretter endre hvordan en kristen lever. En disippel hører ikke bare Ordet, men velger også å følge Ordet. En tilhenger av Jesus slutter seg bare til enkelte sannheter, de som enten er behagelige eller for tiden populære å følge.

De jødene som vi leser om i Johannes 8,31-36, hadde når alt kom til alt kun en overfladisk Jesus-tro. De hadde tatt imot Ordet og troen med glede, men troen stakk ikke veldig dypt. Forpliktende disippelskap og forpliktelse på Guds ord kjente de ikke til.
I «Såmannsliknelsen» i Markus 4 leser vi om de som ble sådd på steingrunn (v.16-17). De tok imot Guds ord med glede, men holdt ut bare en kort tid som kristne. Da det ble vanskelig å bekjenne seg som disipler, falt de fra troen. Slik også med disse jødene i Johannes 8 som var kommet til tro på Jesus. Når Jesus begynner å problematisere hva de bygger troen på, og størrelsen på deres disippel-forpliktelse, så blir det for vanskelig å fortsette å kalle seg en Jesus-etterfølger.

«De [jødene] svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?» (v.33). Feilen var at de etablerte sitt gudsforhold på slektskapet til Abraham og ikke på et personlig forhold og etterfølgelse av Jesus. Verken Abraham, Isak, Jakob eller Moses for den skyld, kan sette et menneske fri fra synd. Det kan kun Guds Sønn; Jesus Kristus.

Et fritt folk?
«Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (v.34-36).
Når Jesus starter en setning med: «sannelig, sannelig sier jeg dere», da har han noe ekstra viktig å si oss. Da bør vi lytte nøye. Her holder Jesus to ulike livsløp og livsvalg opp for de jødene som har kommet til tro på ham. Enten vil et liv i synd føre oss inn i en slavetilværelse. Eller så kan vi velge å tro på og følge Jesus, og oppleve den friheten som følger med.

Jødene hadde vært slaver i Egypt, i Babylon og nå hadde romerne makten over dem. I store deler av folkets historie hadde de ikke vært et fritt folk. Men, til alle tider hadde de sin åndelige frihet intakt. Som Abrahams barn var de et fritt religiøst folk. Dermed hadde de sine åndelige privilegier som gjorde et politisk bundet folk til frie åndelig mennesker. Paulus skriver om jødenes privilegier slik: «De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus.» (Romerne 9,4-5).
Ja, et fritt folk, men samtidig usynlig bundne i synden, fordi de enten forkastet Jesus som Guds Messias, eller som jødene i Johannes 8,31-36 som ikke ville forplikte seg på Guds sannhet som Jesu etterfølgere.

I bibelteksten snakker Jesus billedlig om et «hus» (v.35). Bildet peker på tilstanden å ha sin identitet som Guds barn, å bo hos Gud. Jødene trodde det var de åndelige privilegier som gav dem friheten å kalle seg Guds barn. Dermed bygde de livet og troen på et falskt frelsesgrunnlag. I stedet er det troen på Jesus, frelserkongen Messias, Guds Sønn som kan gi den eneste og virkelige tryggheten for å bo hos Gud. Sønnen gir trygghet for tilværelsen og håp for framtiden. Eier vi Sønnen, så vil vi aldri bli kastet ut av Guds hus.

Virkelig frihet?
«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (v.36). Jesus hadde fortalt sannheten om hva som bodde i hjertet til disse jødene som eide en overfladisk tro på ham. Sannheten var at stoltheten og arrogansen hadde okkupert hjertet. Det var ikke plass for frigjøreren Jesus. Derfor var de fanget i en ufri slavestilstand under synden.

Alle mennesker lengter etter mer og større frihet. Tenk å kunne hatt et liv fri fra gjeld og økonomiske utfordringer, sykdom og bekymringer, familiære problemer eller konflikter på arbeidsplassen! Alle plages vi av noe som i større eller mindre grad binder oss. Så synes vi gjerne at andre i slekta eller i vennegjengen har en større glede og frihet enn vi selv eier.

Hva mener så Jesus når han snakker om å bli «virkelig fri!»? Jesus snakker om et liv hvor syndens makt ikke lenger binder oss eller hvor syndens skyld ikke lenger anklager vår samvittighet og vårt trosliv. Jesus peker ut en retning og et mål mot en virkelig, men usynlig frihet, en åndelig frihet, et åpent gudsforhold og en åpen evighet i Himmelen. Ekte kristen frihet er å være bundet til Jesus og hans ord.

Å være «virkelig fri» innebærer ikke et liv fri fra konflikter. Det er Jesu liv selv et eksempel på. Han stod kontinuerlig i konflikt med sine motstandere. Til slutt fikk de ham korsfestet. Men, Jesu kors ble menneskers frigjøringssted. Fordi Jesus ble «virkelig bundet», kunne vi bli «virkelige frie» fra syndens skyld og makt.

Da Jesus satte sjelen fri, Brøt lyset frem på livets sti.
Og da jeg fikk ham selv å se, Jeg glemte jordens sorg og ve.
Halleluja, min sjel er fri! Min trellestand er nå forbi.
På land og hav min sak er klar: Hvor Jesus er, jeg himlen har

BS 2233

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvorfor var det så om å gjøre for jødene å poengtere at de var «Abrahams barn»?
• Prøv å forklar for deg selv/ for hverandre hva som er forskjellen på å være en Jesus-tilhenger og en etterfølger av ham.
• Hva kan føre et menneske fra en overfladisk tro til et dypere forhold til Jesus?
• Jødene var på samme tid både et fritt åndelig folk, men også bundne i synden. Hvordan kan dette være et advarende eksempel for oss som kristne?
• I Jesus kan vi bli «virkelig fri». Prøv å forklar for deg selv/ for hverandre hva du/dere tror Jesus mener med dette uttrykket.
• Til ettertanke: Hvilke synder og lyster er det som binder deg, som du trenger å be om tilgivelse for?

Svein Anton Hansen, 11.søndag i treenighetstiden, publ.17.august-22