Å tilgi og bli tilgitt (Markus 11,25-26)

Pixabay/CCL

Tilgivelse kan være noe av det vanskeligste vi gjør, noe vi derfor trenger å øve oss i. Samtidig kan lite i tilværelsen sammenliknes med den frigjørende kraften som ligger i både det å bli tilgitt, og det å tilgi andre. Mellommenneskelige relasjoner gjenopprettes. Gudsforholdet kommer på skinner igjen.

Hvorfor er det slik at det som kan være det aller fineste ofte også blir det aller vanskeligste? Jeg tenker på dette med tilgivelse. Alle har vi en eller gjerne flere ganger opplevd hvor fint det er både å få og gi tilgivelse. Samtidig kjennes det så vanskelig å gå til en venn eller et familiemedlem å si: «Kan du tilgi meg for det jeg sa og gjorde?»

Dette med tilgivelse for feil og synder angår oss uansett hvor lite eller mye religiøse vi innrømmer å være. Vi trenger ikke lese mange sider i Bibelen før vi ser at mennesker sårer hverandre, og at behovet for tilgivelse og oppgjør presser på.

For oss som kaller oss kristne, så vil det også alltid finnes en indre sammenheng mellom tilgivelse og bønn. Ikke bare dette at Gud tilgir oss når vi ber, men også at mangel på et tilgivende sinnelag vil bremse bønnelivet vårt. Når jeg ikke vil tilgi en annen den synd han har gjort mot meg, så vil det også påvirke relasjonen til Gud. Hvis jeg ber til Jesus både for egne uoppgjorte synder, samt har uvilje mot å tilgi andre, så vil bønnelivet fungere som å kjøre bil med håndbrekket på. Jesus har noen alvorlige ord til ettertanke om nettopp dette i Markus 11,25-26:

«²⁵Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. ²⁶Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.»

Bønnen og tilgivelsen
I bibelteksten fra Markus 11 knytter Jesus bønneliv og vilje til tilgivelse sammen. Samme bibeltekst finner vi hos evangelisten Matteus (6,14-15). Hos ham ser vi at Jesus uttalte disse ordene da han holdt Bergprekenen, hvor han blant annet underviste disiplene om dette å be. I Bergprekenen sa Jesus at disiplene ikke skulle be som hyklerne (v.5-6), som likte å vise seg fram da de ba. Heller ikke skal vi be som hedningene (v.7-8), de som tror at deres gud hører dem bare de bruker mange og fine ord. I stedet lærte Jesus disiplene å be Vår Far, også kalt «Herrens bønn». Og, rett etter denne bønnen uttaler så Jesus ordene om å tilgi vår neste den urett de gjør mot oss.

Også i kapittel 5 hos Matteus (v.23-24) underviser Jesus disiplene om betydningen og viktigheten av å gjøre opp med de som gjør urett mot oss, før vi bærer vårt offer fram for Gud. Ja, faktisk så oppfordrer Jesus den uskyldige part til å ta initiativ for å bli forsonet med den som har gjort galt mot en.

«Tilgi om dere har noe imot noen» sier Jesus i bibelteksten fra Markus 11. Et annet menneske har gjort en synd imot meg. I teksten brukes ordet «overtredelse» (‘paraptåma’) om synden. Ordet har betydning av å falle fra, avvike fra det som er rett og riktig. Med vitende og vilje vender et menneske seg bort fra Guds gode vilje. Man trår over grensen for hva Ordet sier er hellig, rett og godt. Ordet «overtredelse» innebærer at man med forsett krenker Gud eller et menneske.

Den vanskelige tilgivelsen
«For at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser» fortsetter Jesus. For det første – alle mennesker trår over og viker bort fra Guds gode vilje. Hver eneste dag synder jeg, sannsynligvis oftere enn jeg er klar over. En synder klarer ikke alltid å se sin egen synd. Heller ikke ser vi alvoret i våre overtredelser. For vi ser synden med en synders blikk, ikke med det hellige og rene blikket Jesus ser synden vår med.
Nettopp derfor trenger vi først selv å be Gud tilgi oss våre synder, før vi leter etter syndene hos andre mennesker, de som muligens har såret oss. Er jeg ikke selv villig til å se bjelken i mitt eget øye, kan jeg ikke påpeke flisen i min brors øye. Kan og vil jeg ikke tilgi min neste sine synder mot meg, hvordan kan jeg da lett forvente at Gud skal tilgi meg?

«Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.» (v.26). Her skal vi ikke tenke at vår evne og vilje til å tilgi er en forutsetning for og et vilkår for at Gud skal tilgi oss. Heller skal vi se på vår tilgivelse som en konsekvens av, en følge av Guds egen evne og vilje til å tilgi meg. Hadde Guds tilgivelse av mine synder vært avhengig av min evne til å tilgi andre, så hadde vi møtt en guddommelig nåde betinget av synderes omskiftende evne til å tilgi. Da hadde ikke tilgivelsen lenger vært av virkelig nåde, men av betinget nåde.

Paulus snakker i sine brev om Guds tilgivelse i Jesus, som et eksempel for vår tilgivelse: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Efeserne 4,32).
«Kan du tilgi meg?» Disse ordene er ofte så vanskelige å få ut av munnen. Minst like vanskelig er det å si: «Ja, jeg tilgir deg!» Hvorfor? Fordi ordene først må fødes i et hjerte som oppriktig mener det som blir sagt. Hvis ikke vil tilgivelsen virke falsk og høres hul ut. Et ærlig tilgivende sinnelag ligger ikke naturlig for oss. Hevntankene har så lett for å skyve tilgivelsen i bakgrunnen.

Den gode frigjøringen
Ja, tilgivelse kan være noe av det vanskeligste vi gjør, noe vi derfor trenger å øve oss i. Samtidig kan lite i tilværelsen sammenliknes med den frigjørende kraften som ligger i både det å bli tilgitt, og det å tilgi andre. Mellommenneskelige relasjoner gjenopprettes. Gudsforholdet kommer på skinner igjen.
Verbet som i bibelteksten fra Markus 11 brukes for «å tilgi» (‘afiemi’), har grunnbetydningen «å sende bort». Ikke synderen, men synden sendes bort. Skylden blir tatt bort, ettergitt. Dermed har jeg blitt kvitt et lovlig krav som Gud eller et menneske hadde mot meg. Jeg har blitt satt i frihet fra det som bandt meg. Synderen er fritatt fra skyld og straff. Synden er båret bort og dekket over.
Herren Gud tilgir synd, han forlater misgjerning. Dette er en sterk tanke og en grunnleggende religiøs idé i det gamle testamentet. (bl.a. Neh.9,17 og 2.Mos.34,6-7). I det nye testamentet er tilgivelsen og frigjøringen knyttet til personen Jesus (Matteus 9,6), hans navn (Apo.gj.5,31), hans blod (Joh.åp.1,5) og hans forsonergjerning på korset (Matt.26,28).

Syndenes tilgivelse representerer selve hovedessensen i den kristne tro. Mennesket, synderen står med sin uoppgjorte synd under Guds vrede. Vi er fortapte og vil måtte komme til å tilbringe evigheten i fortapelsen om vi ikke får våre synder tilgitt. Når vi så bekjenner våre synder, aksepterer og tar imot Jesu forsoningsdød som vårt eneste håp til redning, da blir våre synder tilgitt for Jesu skyld. Dermed står vi rene og rettferdige for Gud. Vi har blitt satt i frihet, blitt frigjorte skapninger.

Da vi kom til tro på Jesus ble vi satt i frihet. Samtidig trenger vi daglig å leve i tilgivelsen. Derfor lærte Jesus oss å be «tilgi oss vår skyld» (Matteus 6,12). Og, siden Gud selv har vist oss så stor en nåde, så skylder vi å tilgi vår neste hans synder, å leve et liv preget av vilje til forsoning.

BS 2232

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

Hvilke sammenhenger kan vi gjenkjenne mellom tilgivelse og vårt eget bønneliv?
Les Matteus 6,5-15 og reflekter over/ samtal om hva disse versene sier om bønn.
Hva er grunnen til at vi så ofte sliter med å se egen synd, og samtidig synes det er enklere å se andres synder?
Tenk over/ samtal om dette at Gud har tilgitt deg, og hva det konkret får å bety for ditt forhold til andre.
Hvilket grunnlag har vi for å kalle oss frigjorte kristne?
Til samtale: Hver enkelt tenker ut et par praktiske tips som kan hjelpe oss til å leve et hverdagsliv preget av tilgivelse. Del så tipsene.