Kraften i et vitnesbyrd (Johannes 4,27-30.39-43)

Pixabay/CCL

Profeten fra Galilea så kvinnens liv og historie. Hun opplevde seg avslørt; at Jesus kjente til hennes syndige liv. Samtidig opplevde hun seg ikke fordømt, men i stedet elsket og akseptert.

En kvinne som opplevde å kjenne seg utenfor «det gode selskap» i landsbyen, valgte riktig tidspunkt på dagen for å gå til byens brønn for å hente vann. Hun ønsket å møte færrest mulig mennesker. I stedet møtte hun det viktigste menneske, verdens frelser; Jesus Kristus.

Fortellingen om den samaritanske kvinnen i Johannes kap.4 er detaljert gjengitt. Vi leser ordrett samtalen hun og Jesus hadde, samt hva som skjedde i byen Sykar etter at hun hadde forstått hvem denne profeten var, og vitnet til de andre i byen om sin nye tro på Jesus. Dette leser vi om i Johannes 4,27-30.39-43:

«²⁷I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? eller: Hvorfor taler du med henne? ²⁸Kvinnen lot da vannkrukken sin stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: ²⁹Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias? ³⁰De dro da ut fra byen og kom til ham ... ³⁹Det var mange av samaritanerne fra denne byen som trodde på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: Han har sagt meg alt det jeg har gjort. ⁴⁰Da nå samaritanerne kom til ham, ba de ham å bli hos dem. Og han ble der to dager. ⁴¹Og mange flere kom til tro på grunn av hans ord. ⁴²Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser. ⁴³Men etter de to dagene dro han derfra til Galilea.»

I behov for et nytt liv
På vei fra Judea til Galilea reiser Jesus gjennom Samaria. Her bodde samaritanerne, en folkegruppe som jødene så ned på. Ved byen Sykar stopper Jesus ved Jakobs brønn. Det er midt på dagen og solen står midt på himmelen. En kvinne som trolig ikke ønsker å møte så mange andre, kommer for å heise opp vann. Jesus og kvinnen kommer i prat. Samtalen dreier seg om kvinnens behov for «levende vann», et bilde Jesus bruker om behovet for det nye livet han har å gi. Jesus påpeker også at kvinnen har tatt flere dumme valg med tanke på at hun har valgt å leve sammen med flere menn. Samtalen dreies så over på hvilket fjell en skal tilbe på, før de til slutt diskuterer hvem Messias er.

Etter dette kommer vi til vers 27 og utover i bibelteksten. Disiplene kommer tilbake fra byen Sykar hvor de har vært for å kjøpe mat. De undrer seg over at Jesus snakker med den samaritanske kvinnen. Både det at Jesus som mann snakket med en fremmed kvinne, og at Jesus som jøde snakket med en samaritan, var begge deler overraskende og uhørt for disiplene.

Kvinne og samaritan
Evangeliene har flere fortellinger om kvinner som fulgte Jesus (bl.a. Lukas 8,1-3) og om et par kvinner som salvet Jesu hode og føtter (Lukas 7,36ff; Johannes 12,1ff.). Vi møter også Jesus i samtale med kvinnen som ble grepet i hor (Johannes 8,1ff.) og med andre kvinner som bl.a. Maria Magdalena (Johannes 20,11ff.). Om vi ikke finner kvinner blant de 12 i apostel-flokken, så leser vi altså om flere kvinner som var i Jesu følge.

Også når det gjelder samaritanerne, møter vi hos Jesus en annen holdning til dem enn hos den vanlige jøde på denne tiden. Kjent er liknelsen om «den barmhjertige samaritan» (Lukas 10,25-35), han som Jesus fremstilte som et godt forbilde på hvordan vi bør leve et selvoppofrende liv. I tillegg har vi fortellingen om «den takknemlige samaritan» (Lukas 17,11-19), den eneste av de ti spedalske som ble helbredet som også kom tilbake for å takke Jesus. Når evangelistene tok med bl.a. disse fortellingene, så var det for å vise at de kristne ikke gjorde forskjell på folkegrupper, om man var jøde, samaritan eller tilhørte et annet hedensk folkeslag. Evangeliet om Jesu liv og frelsesgjerning var og er for alle folkegrupper.

Det personlige vitnesbyrd
«Kvinnen lot da vannkrukken sin stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (v.28-29). Den samaritanske kvinnen fikk et personlig møte med Jesus. Profeten fra Galilea så kvinnens liv og historie. Hun opplevde seg avslørt; at Jesus kjente til hennes syndige liv. Samtidig opplevde hun seg ikke fordømt, men i stedet elsket og akseptert. Hun var neppe særlig stolt over det livet hun hadde levd, enkelte av de valgene hun hadde tatt. Likevel oppfordret hun andre til å møte han som hadde fortalt henne alt hun hadde gjort. «Kom og se» er den samaritanske kvinnens enkle oppfordring til innbyggerne i Sykar. Kvinnens skepsis til Jesus ble overvunnet av den respekt og kjærlighet han viste henne. Nettopp derfor fikk hun frimodighet til å invitere andre til å møte Jesus. Det er som om hun sier: «Kom og se, du har ingen ting å frykte!»

Uttrykket «kom og se!» leser vi også i Johannes 1,46, hvor Filip inviterer vennen Natanael til å komme og møte Jesus. For Filip vet at hvis bare Natanael får møte Jesus, så vil vennens skepsis og tvil fordufte.

Det finnes en stor og uimotståelig kraft i det personlige vitnesbyrd. En teologisk diskusjon kan vi vinne, men allikevel oppleve å tape den vi diskuterer med. Et personlig vitnesbyrd har sin styrke nettopp ved at det er personlig opplevd. Din opplevelse kan ingen ta fra deg.

Møtet med Jesus skapte en Jesus-begeistring og en vitnetrang hos kvinnen. Evangelisten Johannes skriver at «kvinnen lot da vannkrukken sin stå og gikk inn i byen.» (v.28). Fra en side sett kan det kun virke som en uvesentlig detalj at Johannes tar med at hun lot vannkrukken stå igjen. Hun hadde det travelt med å komme seg til byen. Men, kanskje legger Johannes en dobbel betydning i denne detaljen. Det er som om han vil si at nå lar hun det gamle livet ligge, og et nytt kapittel i livet starter. Hun hadde fått del i det levende vann, og trengte ikke lenger sin gamle vannkrukke som kun rommet det vannet som ikke kunne gjøre henne utørst (v.10.13-14).

Få ord har så stor gjennomslagskraft som de som vitner om at Jesus endrer et liv preget av destruktive valg til et nytt liv preget av glede, gudsfrykt og kjærlighet til andre mennesker. Den samaritanske kvinnen fikk frimodighet til nettopp å vitne om en slik forvandling.

Og at hennes vitnesbyrd hadde virkning, det ser vi av at mange i byen Sykar kom til tro på Jesus: «Det var mange av samaritanerne fra denne byen som trodde på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet.» (v.39).

Vitnebyrdet, ikke minst fra nyfrelste, bærer ofte med seg stor kraft og skaper nysgjerrighet hos de som lytter til vitnesbyrdet. Den samaritanske kvinnen hadde neppe de store teologiske utleggelser for lokalbefolkningen i Sykar. Enkelt og liketil vitnet hun om hvilken forandring Jesus hadde ført til i hennes liv, betydningen av Jesu ord de få minuttene hun nå hadde bekjent seg som en kristen. - Kan Jesus frelse kvinnen med hennes tvilsomme affærer i fortiden, ja, så kan han vel også frelse meg! Kanskje tenkte flere av Sykars innbyggere omtrent i slike baner.

Bli hos oss!
«Da nå samaritanerne kom til ham, ba de ham å bli hos dem. Og han ble der to dager.» (v.40). Folket i Sykar ønsket Jesus velkommen til byen deres. En annen gang opplevde Jesus å bli nektet adgang til en samaritansk landsby (Lukas 9,51-55). Kanskje var det dette at en av deres egne nå kunne fortelle om hva Jesus hadde gjort for henne, som førte til dette stemningsskiftet overfor jøden Jesus? I alle fall gjorde Sykars innbyggere et fornuftig valg ved å ta imot Jesus og la ham bli hos dem et par dager. Det brøt ut vekkelse i byen. «Og mange flere kom til tro på grunn av hans ord. Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser.» (v.41-42)

Denne bønnen: «bli hos oss!» ba også de to disiplene som vandret med Jesus på vei til Emmaus (Lukas 24,29). Jesus ble værende hos de som ville ha noe med ham å gjøre. Ja, han kunne også selv invitere seg hjem til folk, slik han gjorde det med Sakkeus da Jesus besøkte byen Jeriko (Lukas 19).

Jesus vil inn i våre hjem, våre familier og vår hverdag. Han kommer og er usynlig til stede når Guds ord, husandakt og bønner får plass og rom hos oss. Våre barn får vokse opp med Jesus når vi setter av tid til å lese fra en barnebibel, leser en andakt under et måltid, når vi bruker anledninger til å samtale med dem om troen på Jesus. La Jesus bli en naturlig del av familiens hverdagsliv, også utenom søndagene.

Verdens frelser
Befolkningen i Sykar, sikkert inkludert kvinnen, skjønte hvem Jesus var. De sa direkte til Jesus at de så på ham som «verdens frelser» (v.42). Ikke bare ble de kjent med en stor profet. Ikke bare fikk de se et godt menneske som ville andre bare godt. Nei, i to dager av byen Sykar sin historie hadde de gudommelig besøk. Verdens frelser, Messias, «det levende vann» var fysisk til stede hos og blant dem. Derfor ble menneskers liv endret. I dag er Jesus usynlig til stede hos oss ved sitt Ord og sin Hellige Ånd. Også i dag kan skadeskutte, men også normale liv, endres for evigheten.

BS 2234

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

Hvorfor virket det så uhørt at Jesus snakket med ei kvinne, som i tillegg var en samaritan?
Samaritanene ble sett ned på av jødene. Prøv å tenk gjennom/ samtal om hvilke grupper mennesker som i dag kan stå i fare for å bli sett ned på, og av hvilken grunn. Hvilket ansvar har vi som kristne når noen blir oversett eller sett ned på?
Jesus så kvinnens liv og historie. Hun opplevde seg avslørt. Samtidig kjente hun seg ikke fordømt, men i stedet elsket og akseptert. Hva var, og er det ved Jesus som gjør at hun og vi kan kjenne oss elsket selv om Jesus avslører synden vår?
«Vannkrukken» kan stå som symbol på det gamle livet. Hvilke «vannkrukker» har du gått fra, og hvilke bærer du fortsatt på, men som du bør legge fra deg?
Hvorfor har «det personlige vitnesbyrd» ofte så stor gjennomslagskraft?
Hva er ditt personlige vitnesbyrd?
Hvordan kan Jesus bo i ditt, din families hus?