Ord som renset sølv. Salme 12.

Ved en anledning møttes de i heisen på et hotell, og hun glefset: «Sir Winston, du er full!» Han svarte: «My lady, du er stygg. Og i morgen er jeg edru.» Underforstått: Da er du fremdeles stygg.
 
Ved en annen anledning kom de to i krangel på nytt, og hun sa: «Hvis jeg var din hustru, ville jeg ha puttet arsenikk i teen din.» Han svarte: «Hvis jeg var din mann, ville jeg ha drukket den.»
 
Fullt av giftige ord

Tiden vi lever i, er – ikke mindre enn før – full av giftige ord. Har du vært borti falskhet? Det var ikke direkte løgn, det som ble sagt, men det var fortielse av sannheten. Eller hva med smiger? Noen kan si hyggelige ord til deg mens du hører på, men når du har snudd ryggen til, blir du baktalt. 

George Orwell (egentlig navn Eric Blair) tenkte seg i sin tid 35 år frem i tiden og skrev romanen 1984. Der skildret han hvordan språket i fremtiden vil bli forgiftet med dobbelttale, hvordan slaveri kom til å bli kalt frihet, osv. 
 
Bibelen setter oss faktisk på valg, om vi vil bli distrahert eller desorientert av menneskeord, eller om vi vil sette vår lit til Guds ord, som er som renset sølv. 

Guds ord som renset sølv

Dette er hovedtema i Salme 12, der David under inspirasjon fra Gud først skildrer overmotet, hykleriet og dobbeltmoralen som kommer til uttrykk i ordene våre. David sier, vers 3: «Løgn taler de, hver med sin neste. Med falske lepper, med tvesinnet hjerte taler de.» Det er altså ikke noe nytt med tom smiger og et delt hjerte, hykleri, løgn og glatte ord. 
 
Om hærføreren Napoleon ble det sagt: «Han taler lite, men han lyver alltid.»
 
På Adolf Hitlers fødselsdag 20. april 1943 skrev en modig kvinne som het Johanna Hiorth disse ordene: «Den som lyg og veit at han lyg, og veit at andre veit at han lyg, og likevel lyg, han har den onde sjøl til førar.»
 
Jeg tar med et tredje sitat. Han som ble far til det moderne Tsjekkia, Vaclav Havel, sa: «Det lønner seg bestandig å være mistenksom mot ord og passe på dem. Ingen påpasselighet kan være stor nok. Med mistenksomhet mot ordene kan man avgjort ødelegge mindre enn med overdreven tillit til dem. For ett og samme ord kan en gang være fredens byggestein, og en annen gang kan hver stavelse i det, drønne av gjenklang fra mitraljøser.»
 
Er du klar for enda et klipp? Ordkunstneren Rudolf Linderius setter ord på sin ordskepsis på denne måten: 
 
«Det tiltaler meg ikke At du tiltaler meg, For mye som du sier, Sier meg Ikke mye, Og sann mine ord: Dine ord er ikke sanne.»
 
David er fortvilet

David er fortvilet over menneskers giftige språkbruk og skriver: «Måtte Herren utrydde alle falske lepper og den tunge som taler store ord, dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overtaket! Våre lepper er våre egne! Hvem er herre over oss?» (vers 4–5). 

Mennesker satser på å få makt med ordene sine. Vi vil bestemme selv over hva vi sier og hvordan det skal oppfattes. Vi spør: «Hvem er herre over oss?»
 
Fordi menneskene ikke vil la ordene sine prege av Guds ord, blir det et forfall også på det moralske plan, sier David, «når det som er usselt, blir opphøyet blant menneskenes barn» (vers 9). Det skjer en omvurdering av verdier. Det edle kan bli gjort narr av, det som bare er tomhet, kan bli prist som kunst og underholdning.

Herrens ord er rene ord

På denne bakgrunnen blir Davids ord om Guds tale som en kolossal kontrast: «Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset» (vers 7).
 
Sølv er et av metallene som har vært lengst kjent i verdenshistorien. Det ble tidlig sett på som et hellig metall, brukt mest som betalingsmiddel for gjeld, men også til vakre gjenstander.
 
Sølv har en rekke flotte egenskaper. Sølv har en fabelaktig evne til å lede både strøm og varme. Akkurat den egenskapen passer også som et bilde på Guds ord! Ordet formidler Guds kraft og Guds varme.
 
Sølvet har ingen giftvirkninger, verken for mennesker eller dyr. Et meget farlig stoff er kvikksølv. Men edelt sølv er ikke giftig. Tvert imot har sølvet bakteriedrepende egenskaper. Derfor er det ikke farlig, som svenskene praktiserer, å drikke nattverdvin av et stort, felles sølvbeger.
 
Sølv i Bibelen

Sølv er omtalt over 250 ganger i Bibelen. Det nevnes ofte sammen med gull, det edleste av alle metaller. Bibelen finner ikke noe bedre bilde enn sølv på Guds ord, hans tale, som står i så sterk kontrast til menneskers tomme og løgnaktige ord.
 
«Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset.» Når det er smeltet og renset, holder sølvet 960 grader. Varmt og smeltet faller det inn i former og hull i jorden. Der fyller det tomrom og metter behov, peker en fortolker på. 
 
Jeg har selv opplevd hvordan ordet kom varmt og rensende inn i hjertet mitt. Jeg merket hvordan det rene, edle og verdifulle fikk innpass i motløshetens vakuum. I Salme 66,10 finner vi disse ordene: «For Du, Gud, har prøvd oss. Du har lutret oss slik sølv blir lutret.» 

Og i den store salmen om Guds ord, Sal 119,140, står det skrevet: «Ditt ord er rent helt igjennom. Derfor elsker Din tjener det.» Ordet metter oss i våre behov og fyller våre tomrom. Maria sa i sin lovsang til Herren: «Han har mettet de sultne med gode gaver» (Luk 1,53).
 
Tjene det sølvrene ordet

Det er dette sølvrene ordet vi får være tjenere for i forkynnelse og vitnesbyrd, i radio, litteratur, fjernsyn og internett, og overalt hvor vi ellers slipper til.
 
Martin Luther sa om dette ordet: «Der hvor en betrakter, hører og bruker Guds Ord med alvor, har det kraft slik at det aldri blir uten frukt, men stadig vekker en ny forståelse, lyst og andakt og renser hjerte og tanker.»
 
Sølvet står for det edle. Det edle tømmes inn i våre tomme former, der rensing og metning finner sted. Den finske nasjonaldikteren Johan Ludvig Runeberg har skrevet så vakkert om Ordet, og jeg gjengir det i min egen oversettelse fra svensk: «En skatt, den ypperste på jord, Får vi vår egen kalle; Den skatten er Guds hellige ord, Som hører til oss alle. Hvor gir vel verden oss en grunn Så fast å derpå bygge, Som ordet fra Guds egen munn, Det evige og trygge?»
 
En annen beundrer av Bibelens ord bruker sju bilder og sier det slik: «Guds ord er lyset som lyser for oss, klippen som bærer oss, sverdet som forsvarer oss, maten som styrker oss, drikken som vederkveger oss, harpen som fryder oss og nøkkelen som lukker himmelens port opp for oss.» (Viederbant).

David motløs

Jeg tror David i utgangspunktet var motløs da han skrev Salme 12. Han innleder salmen med en fortvilet bønn: «Frels, Herre! For de fromme er borte. De trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn» (vers 2). «Rundt om svermer de ugudelige,» sier han senere (vers 9). 
 
Opplever vi også i dag å leve i en avkristningstid? Er det blitt færre av slike som ønsker å leve i tro og gudsfrykt? Og blir de som vil leve med Jesus, marginalisert, stemplet som fanatikere, ja, kanskje ansett som farlige? 
 
Slik var det i den første kristne tiden. De ble beundret fordi de viste kjærlighet, behandlet kvinner og barn pent, og viste gjestfrihet. Men de ble undertrykt fordi de ikke ville tilbe keiseren, ha de riktige meningene om etiske konfliktspørsmål, ja, rett og slett fordi de regnet Jesus som eneste veien til frelse.

Herren vil reise seg

Det står et sterkt og enestående sitat fra Guds egen munn i Salme 12. David gjengir fra Gud selv: «Fordi de elendige blir undertrykt og de fattige sukker, derfor vil jeg nå reise meg, sier Herren. Jeg vil gi frelse til dem som lengter etter den» (vers 6).
 
I dette verset er det mange ting å undre seg over.
 
For det første at Gud reiser seg. Vanligvis blir Gud beskrevet som den som sitter på tronen (f. eks. Åp 4,9). Der blir han æret av alle omkring seg, han har full kontroll og styrer ved hjelp av sine titusener engler.
 
Men tenk at Gud reiser seg! Det står om Matteus, tolleren, som ble kalt av Jesus, at han «forlot … alt idet han reiste seg og fulgte Ham» (Luk 5,28). Jo, det passer seg at mennesker reiser seg for Gud. Men her er rollene byttet om. 
 
Et sukk

Hva skal til for at Gud reiser seg? Svaret er: Når de elendige undertrykkes og de fattige sukker. Hva er et sukk? «Et dypt og hørbart åndedrag,» forteller ordboka. Vi snakker om noe som skjer «før en får sukk for seg». Og en dag skal vi «dra vårt siste sukk». Det er ikke imponerende greiene. Bare et pust som er litt kraftigere enn vanlig.
 
Men når den fattige sukker, er det nok til at Gud reiser seg fra tronen. Han ser til den som blir kalt The Underdog, de som utnyttes og undertrykkes. Når deres elendighet fører til lengsel etter Gud, da griper Han inn. «Jeg vil gi frelse til dem som lengter etter den.» 

En lengsel

Et sukk er altså å sammenligne med en lengsel. Lengselen er også en sart, liten indre tilstand. Den er ikke så lett å registrere for andre mennesker, ikke en gang av de aller nærmeste. Men Gud registrerer. Han hører. Han reiser seg. Han sier: «Jeg vil …» «Jeg vil gi frelse til dem som lengter etter den.» Som én bibeloversettelse sier det: «Jeg vil sette ham i trygghet slik han lengter etter.»
 
Denne egenskapen ved Gud har salmedikteren Wexels skildret så fint: «Han ser hver en lengsel i sjelens grunn Som etter det evige higer, Han hører hvert sukk som i nattens stund Fra dypet til himmelen stiger.»
 
Min danske favorittforkynner Georg S. Geil sier det så vakkert: «I Guds rike gjelder at ingen skal rope høyt for å bli hørt. Og ingen høres bedre fordi man roper høyt.»
 
Derfor vil jeg være med og fortelle om en slik Gud, som bøyer seg ned. Radioen når inn til de elendige, de som lengter, de som sukker. Får folk høre om Gud, han som i Kristus steg ned for å ta seg av de sukkende og lengtende, da skal det ikke mye til å vende deres sinn og lengsel mot en så kjærlig og god Gud. «De beste bønnene har ofte mer sukk enn ord,» skrev John Bunyan.
 
Herren vil bevare

David sier så trygt og tillitsfullt i Salme 12: «Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig» (vers 8). David lærte Gud å kjenne som den trygge tilflukt, den nære venn en alltid kan betro seg til, den Gud som hører sukk og registrerer lengsler.
 
«Når munnen ber, hører mennesker. Når hjertet ber, hører Gud,» er det sagt (Joseph Hall). Og den underfundige predikanten Spurgeon sier at «sukk som ikke kan uttrykkes, er ofte bønner som ikke kan avslås». Med andre ord: Gud kvier seg for å avslå den hjelpeløses bønnesukk. 
 
Og forfatteren Victor Hugo sa: «Visse tanker er bønner. Det finnes øyeblikk da sjelen faller på kne, likegyldig hvordan kroppen oppfører seg.»
 
Løft deres hjerter

Bønn er at hjertet løftes mot Gud. Et kall til andakt og bønn i den gamle kirke var det latinske: Sursum corda – løft deres hjerter. Det er lang åndelig erfaring og dyp visdom i dette. Vårt åndelige jeg stiger opp fra jorden for å ha fellesskap med himmelen. Det er viktigere enn de mange ordene.
 
«Gud hører ikke mer enn hjertet sier. Hvis hjertet er stumt, så er Gud døv» (Thomas Benton Brooks).
 
Problemene svirrer omkring oss. Tiden er full av giftige ord. Men Herren lar oss få del i det edleste, rensede sølv, sitt eget hellige ord. Og kjernen i dette ordet er en kjærlig Gud som bøyer seg ned for å frelse. Han reiser seg fra sin trone for å «gi frelse til dem som lengter etter den». Han vil bevare dem. Ja, «Herre … Du vil vokte dem for denne slekt for evig». 
 
«Pris hærskarenes Herre, for Herren er god, for Hans barmhjertighet varer evig» (Jer 33,11).

OPL053

Har vært publisert tidligere her på Noreapastoren.no