Rikt liv i Guds ledelse

«Jeg lurer på om livet overhodet har en mening,» sier mange unge i dag. Slik kan livet oppfattes forskjellig. Hva sier Gud, han som har skapt oss alle? Hva sier han gjennom Bibelen?
 
Det står et viktig ord om dette i Efeserbrevet, kapittel 2, vers 10:
 
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
 
Dette ordet er som et stort JA over livet ditt. Gud har en plan med deg og de årene du har fått å leve i denne verden. Som det står i profeten Jesajas bok: «Herren skal lede deg hele tiden … Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter» (Jes 58,11). Bibelen inneholder en rekke slike gode løfter for livet ditt. Det er ikke noen grunn til å se svart på situasjonen. 

La oss vende tilbake til ordet i Ef 2,10 og se på de enkelte leddene:
 
«For vi er hans verk.» Gud, han som er fra evighet og til evighet, har skapt deg. Du er et mesterverk fra Herren. Se på detaljene i hånden din, se detaljene i fingeravtrykket. Se på skjønnheten i et øye, tenk på det geniale med lyd og språk. Alt vitner om en fullkommen og god skaper.
 
Kast også blikket omkring deg. Atomer, molekyler og celler har ikke så mange av oss sett, men vi har lært om det ufattelig kompliserte i systemene på mikronivå. Se et vakkert og smidig dyr, se på et tre med grener og kvister, og løft blikket til solsystemet og uendeligheten utenfor. Det kan ikke ha gjort seg selv. Nei, det står en god Gud bak alt sammen. Han har skapt alt med en hensikt.
 
Derfor er heller ikke du skapt tilfeldig. Du har ikke blitt til for å være en null og et ingenting i et tilfeldig spill. Gud har en plan med ditt liv. Meningen med livet er å finne Guds hensikt, oppdage «sin nisje», som vi sier, og fylle den.
 
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus,» sier Ordet. 
 
Da Gud skapte mennesket, var Jesus Kristus med. Salomo kaller Messias for visdommen og lar ham tale slik om sin Far og Skaper: «Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet, da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller – da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn,» sier det evige Guds ord, Jesus (Ord 8,27–31).
 
Da den treenige Gud skapte verden, visste han om syndefallet. Han var klar over at menneskene ville vende seg bort fra ham. Men Sønnen var villig til å bli frelser og forsoningsoffer. «Korset var den tanke Gud hvilte i da han skapte verden,» sa de gamle. 
 
Derfor er Guds plan for deg lagt i og med Jesus Kristus, «han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger,» som Paulus sier det (Tit 2,14). «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt,» får vi vite av den samme apostelen (2. Kor 5,17).
 
Den dype sammenhengen mellom Kristus, korset og livet vårt har mange fått se. Jeg tenker særlig på Nikolaus Ludwig von Zinzendorf, som ble født i Dresden i 1700, i en østerriksk adelsslekt. Han studerte jus i Wittenberg og gikk inn i statstjenesten i Sachsen. Men 27 år gammel sluttet han der for å vie sitt liv til herrnhuterne, det kristne fellesskapet som han hadde grunnlagt fem år tidligere. Hvorfor?
 
Nitten år gammel hadde von Zinzendorf en form for åndelig krise. Han hadde tatt juristeksamen og skulle rundt i Europa for å «bli en verdensmann». I Düsseldorf besøkte han kunstgalleriet og stanset foran et mesterlig Jesus-maleri av Domenico Fetti, en italiensk kunstner fra 1700-tallet. Det var hans Ecce Homo – «Se dette menneske!» nå utstilt i München, som forestiller Jesus da Pilatus viste ham fram for mengden etter at han var blitt pisket, kledd i purpur, bundet med tau og kronet med en tornekrans. Von Zinzendorf sto som lamslått foran maleriet. Kristi øyne syntes å gjennombore hans hjerte, mens Kristi ord over og under maleriet syntes å være rettet direkte til ham: «Dette gjorde jeg for deg. Hva gjør du for meg?» Der og da ba den unge greven til den korsfestede Kristus, at han måtte trekke ham med seg inn i «hans lidelses fellesskap», som han sa, og åpne et liv i tjeneste for Kristus. Og slik ble det.
 
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,» sier Ordet. Vi blir ikke frelst ved hjelp av eller på grunn av våre egne gode gjerninger. Kristi gode gjerning til frelse er mer enn nok til å føre oss inn i et evig fellesskap med Herren. Nei, vi er skapt til gode gjerninger. Og det er «gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige», som ordet sier. Det er lagt klart gjerninger for deg og ditt liv. Gud har en plan med livet ditt.
 
De som gikk på troens vei i gammel tid, var villig til å gå inn i denne planen. Jeg tenker først på Moses. Hebreerbrevet forteller at han ved tro nektet, «da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen» (Heb 11,24–26). Han sa nei til en karriere, muligens som en kommende farao, og sa i stedet ja til å slå følge med Guds folk på vei til evigheten hos ham.
 
Eller vi kan tenke på Rut, den moabittiske unge kvinnen som sa til svigermoren sin: «Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (Rut 1,16). Det var en sterk overbevisning om å ville følge Guds plan for sitt liv, uansett. Så ble hun da også rikt velsignet.
 
I en tale oppsummerer Paulus det livet som kong David fikk: «David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd» (Apg 13,36). En oversettelse sier det slik: «Da David i sin tid hadde tjent Guds vilje, sovnet han inn.» Og den gamle engelske oversettelsen sier: «Etter at David hadde tjent sin egen generasjon i samsvar med Guds vilje, falt han i søvn.» Det blir en dobbelhet i dette. David tjente Guds plan med sitt liv. Og David tjente sin generasjon i samsvar med Guds plan. Vi har fått ett liv, vi lever i én bestemt generasjon. Gud har en vilje og en plan for vårt virke nettopp nå.
 
Grip fatt i Guds plan

Derfor ligger velsignelsen for livet ditt i dette: Å gripe fatt i og leve ut Guds plan. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
 
Gud har altså lagt noe klart. En engelsk oversettelse sier ordained. Vi snakker om at en ung prest blir ordinert til tjenesten. Alle kristne er på en måte ordinert, enten vi har et kall til det ene eller til det andre. Vi kan rolig få vandre inn i gjerninger som Gud har lagt ferdige – ordinert – for oss.
 
Jeg ser for meg en vandring langs en sti. Underveis ser vi vakre ting, vi kan plukke blomster og frukter, gjøre spennende ting. En kristen vismann sa: «Gud har ikke oppgaver til sine barn, bare gaver.» Han har jo faktisk rett. For oppgavene er gaver til oss, tjenester vi blir velsignet ved.
 
Et kall

Du har et kall, glem ikke det. Kanskje du av og til kan føle det kjedelig og meningsløst. Ja, du kan lure på om du har kommet på feil plass i livet. Det er lett å begynne å dagdrømme. Men det er ikke tilfeldig at du vandrer akkurat der du går, at Gud har lagt en gjerning klar nettopp for deg. Gud har kalt. Gud har sitt råd. Han har sin vilje og plan.
 
Den multifunksjonshemmede Joni Eareckson Tada kunne nok komme i tvil om Guds ledelse. Men hun skrev: «Gud er mer enn en nødtelefon. Han er mer enn en reparatør med hammer, sag og lim. Han er mer enn en forsikringsagent med spiss blyant. Han er foran deg … Han forbereder, planlegger, leder og fører deg hvert skritt på veien.» Du skal få vandre i ferdiglagte gjerninger.
 
Ingen dukke

Francis A. Schaeffer sier det slik: «Ikke glem hvem du er. Du er ingen dukke eller maskin. Du er ikke bundet av en naturlov preget av årsak og virkning i et lukket system. Nei, du er skapt i Guds bilde, og derfor må du velge, velge rett, ved ethvert veikryss. Adam valgte feil, og vi bærer alle merket etter hans feil. Abraham trodde Gud, og hans tro ble regnet ham til rettferdighet. For oss i dag er situasjonen den samme. Vi er alle kalt til å foreta valg som har stor betydning.» Men hvordan skal vi så velge i veikryssene?
 
En ungdomsleder som ble bedt om å gi råd når det gjelder dette, ga fem punkter å tenke på. For det første: Overgi deg til Gud. Hertug Skule i Ibsens Kongsemnerne sa som sin livserfaring: «Min vilje ville dit Guds finger ikke pekte, derfor så jeg aldri veien klart.» Si: Jeg vil overgi meg til Guds ledelse. For det andre: Be om Guds ledelse. Han sier: «Be, og dere skal få.» For det tredje: Snakk med gode venner og rådgivere. De kan gi noe å tenke på, og det blir klarere for deg selv når du blir nødt til å sette ord på alternativene som ligger foran. For det fjerde: Tenk deg godt om. Når Herren frelser, så frelser han også fornuft og forstand. Og for det femte: Vent. Når tiden er inne, kan det hende du opplever at du overhodet ikke er i tvil.
 
En annen ga råd i fem punkter om å tenke med kristelig sunt vett, og han anbefalte å spørre: 1. Er dette i samsvar med Guds ord? 2. Bryter det med noen av prinsippene i Bibelen? 3. Kan jeg gjøre det til Guds ære? 4. Kan jeg be om Guds velsignelse over det? 5. Ville jeg likt å bli funnet mens jeg drev med dette, hvis Herren skulle komme akkurat nå? 
 
Gå på eller sitte stille

Nå kan vi være litt forskjellige, vi mennesker, når det gjelder evne til å være aktive og handlingssterke, eller sitte stille og vente. Kristenlederen Ole Hallesby sa: «Jeg bruker vett og forstand, og går det galt, så ber jeg om tilgivelse, og så begynner jeg på nytt igjen.» Den kloke kristne legen Einar Lundby tenkte nesten motsatt, og siterte bonden som sa: «På denne steinen blir jeg sittende til Gud forteller meg hvilken vei jeg skal gå.» Det er ikke så lett å kombinere disse to holdningene. Men Gud er rik nok til å unne oss forskjellige måter å takle ting på.
 
Da Martin Luther snakket om kristen kallsetikk, pekte han på å gjøre «det som ligger oss for hånden». Han viste til 1. Samuel 10,7 der Saul var salvet til sin tjeneste og hadde fått Guds Ånd som gave. «Når du ser at disse tegn inntreffer,» sa Samuel til ham, «da skal du gjøre det som ligger deg for hånden! For Gud er med deg.» Det er helt i samsvar med ordet fra Efeserbrevet, om å gå inn i de gjerninger Gud har lagt ferdige, for at vi skal vandre i dem.
 
Kan ikke og vil ikke

Villigheten er en nøkkel. «Jeg kan ikke, jeg vil ikke, jeg får ikke til,» sier vi så ofte. Araberne forteller et eventyr om strutsen, eller «kamelfuglen», som de kaller den. «Bær byrder!» sa de til strutsen. «Nei, jeg kan ikke, for jeg er en fugl,» svarte den. «Fly!» sa de til strutsen. «Nei, jeg kan ikke, for jeg er en kamel.» Uansett sa strutsen: «Jeg kan ikke.» La ikke det bli ditt svar. For Herren velsigner de villige og er med i den gjerningen han har lagt til rette for deg.
 
Deet fortelles at en kirkeleder i gammel tid hadde en inskripsjon i ringen sin. På latin står det bare ett ord: Trahimur. Med sine mange former av verbene kunne de gamle språkene si mye med bare ett ord. Trahimur betyr: Vi ledes. Vi føres. Vi trekkes. Vi dras. I vårt fremmedord «subtrahere» har vi akkurat dette verbet i ordet for å «trekke fra». En traktor er en maskin som trekker. Trahimur er et kort og innholdsfylt latinsk ord. 

Da kona mi og jeg til vår 25 års bryllupsdag fikk de gamle gifteringene til Auds besteforeldre på morssiden, graverte vi inn nettopp dette latinske ordet i ringene: Trahimur. For det har vært også vår livserfaring, og vi tror det skal bli vår livserfaring: Vi ledes, vi føres, vi trekkes, vi dras. Vi bestemmer ikke selv vår vei. Gud har sitt råd og sin vilje. Det handler om et rikt liv under Guds ledelse.
 
Du leder meg ved ditt råd

Salmeforfatteren Asaf talte til Gud og summerte opp sin livserfaring i disse ordene: «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden … for meg er det godt å holde meg nær til Gud» (Sal 73,23–25 og 28). 
 
Det fins et rikt liv i Guds ledelse. Det finner vi ved å leve i en bønn som denne: «Lær meg, Gud, å være trofast I det kall du sender meg. Gi meg ydmykhet og vilje Til å bøye meg for deg. Lær meg, Gud, å vente stille Til jeg ser din vei.»

OPL051