Samson, svakhet og styrke

Hvordan kan vi få selvinnsikt og hjelp til å takle oss selv? Hvordan kan vi beherske både vår styrke og vår svakhet?
 
Samson er en av Bibelens aller mest eventyrlige skikkelser. Du kan lese om ham i Dommerboken, kapittel 14 til 16. Han var dommer, altså en leder for folket, i tjue år, så det kunne sikkert fortelles mye om ham. 

Men Bibelen har valgt å gjengi noen få historier som er både lattervekkende, grove og makabre. Hensikten er at vi skal lære om menneskers svakhet, men også noe om Guds styrke, hans nåde og tålmodighet. Bibelen sier: «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1. Kor 10,12).
 
Bibelen har tre kapitler om Samsons liv. Der fremstår han som en legendarisk folkehelt. La oss gjengi fortellingene i korte trekk.
 
Folkehelten

Faren het Manoah, moren vet vi ikke navnet på. De fikk gutten etter å ha vært barnløse i mange år. Han fikk navnet Samson, og «gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Herrens Ånd begynte å drive ham mens han var i Dans leir,» fortelles det (Dom 13,24–25).
 
Dommerboken opplyser om at Samson drepte en løve med bare hendene, så han var uvanlig sterk. Kilden til styrken var Guds Ånd. Han var innviet til å være en Guds nasireer fra mors liv av. En nasireer var en slags munk i den tiden. Han skulle ikke smake alkohol, ikke røre ved noe urent, og han skulle la håret vokse. Til gjengjeld var han salvet av Guds Ånd på en spesiell måte.
 
Eventyr med kvinner

På den tiden lå Israelsfolket stadig i krig med filisterne. Fortellingene om Samson vier bred plass til hans eventyr med kvinner, og i første omgang nettopp en filisterkvinne. Etter en vandring kom Samson hjem til mor og far og sa: «Jeg så en kvinne i Timnata, en av filistrenes døtre. Henne må dere la meg få til hustru!» Foreldrene advarte, men Samson sa til faren: «Henne må du la meg få! Det er henne jeg synes om.»
 
Nå kunne faktisk denne dumheten brukes i Guds plan, skjønner vi. Men underveis leser vi at Samson – med styrke fra Guds Ånd – rev i stykker en ung løve som om det skulle være et kje. Senere kom han tilbake for å se på kadaveret av løven. «Så bøyde han av fra veien,» står det – med dobbelt betydning. For som nasireer skulle han ikke røre ved noe dødt, noe urent. Han fikk se en bisverm og honning inni løvekroppen. Og ut fra dette laget han en gåte han serverte i bryllupsfesten. Der serverte de naturligvis ikke bare gåter, men også vin, og dermed hadde Samson brutt sin andre av forpliktelsene. Han skulle jo holde seg unna vin og sterk drikk.
 
Ung kone plaget ham

Om gjestene kunne gjette gåten om det søte som kom ut av den sterke, altså honning fra løven, ville de få storslåtte premier. Samsons unge kone plaget ham sent og tidlig for å få ham til å røpe svaret. Og på den sjuende dagen under den lange bryllupsfesten sa han løsningen «fordi hun plaget ham så. Og hun sa det til sine landsmenn,» står det.
 
Med sin styrke kom Samson seg ut av situasjonen, og den unge bruden ga han bort til forloveren. Senere kom han for å besøke henne. Da han ikke fikk lov til det, foretok han en skikkelig revestrek. Han fanget tre hundre rever, bandt dem sammen to og to, og festet en fakkel mellom hvert halepar. Revene herjet vilt rundt på filisternes åkrer og satte alt i brann. Dermed drepte filisterne bruden og faren hennes inne som en hevn.
 
De klarte å fange Samson og binde ham. Men Herrens Ånd kom over ham, så han slet seg løs. Samson drepte og herjet, men var også en leder i folket i tjue år.
 
Alle kvinnene svek ham

Av de sytti versene i Bibelen som forteller om Samson, handler førti av dem om hans eventyr med tre kvinner. Alle tre svek ham. Den første har vi hørt om, hun røpet svaret på gåten til Israelsfolkets fiender. Den andre var en skjøge. Det var selvsagt forbudt for en Guds nasireer å ha med en horkvinne å gjøre. 

Den tredje kvinnen het Dalila. Hun var også utro på den måten at hun gikk i tjeneste for filisterne. Hun ga seg ikke med sine stadige forsøk på å få ut av Samson hvorfor han var så sterk. «Da hun nå hver dag plaget ham med sine ord og trengte sterkt inn på ham, ble han så lei av seg at han nesten kunne dø,» fortelles det, «og så åpnet han hele sitt hjerte for henne» og fortalte sannheten (16,16–17). Det var noe med det uklipte håret. Hun presset fram sannheten, likevel lå han hele tiden med hodet i fanget hennes. Og mens han sov, ble håret klipt. 
 
Nå var styrken tapt i Samsons liv. Han hadde brutt alle ledd i nasireerløftet, han hadde sviktet på alle punkter. Det hjalp ikke at han sa: «Jeg skal nok gjøre meg fri denne gangen som før og slite meg løs … han visste ikke at Herren var veket fra ham,» fortelles det (16,10).
 
Tvangsarbeider

Så ender det trist med at Samson får stukket ut begge øynene, han blir satt til tvangsarbeid som et dyr, og de pønsker på å gjøre ham til et slaktoffer til sin hedenske gud. Tusenvis av mennesker blir samlet til begivenheten. «Da ropte Samson til Herren og sa: Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen, min Gud, så jeg kan få hevne meg på filistrene med én hevn for mine to øyne!»
 
Og Herren hørte faktisk bønnen. Med stor styrke grep Samson fatt i søylene som huset hvilte på, og så raste alt ned over hodet på både ham og de tusenene som var samlet. Dommerboken bemerker tørt: «De som han drepte i sin død, var flere enn dem han hadde drept i sitt liv» (16,30).
 
Hva skal vi si?

Hva skal vi si om fortellingene om Samson? For det første er det en sterk og folkelig kraft over beretningene. Gjenfortellingen jeg har gitt her, blir bare en skygge av teksten som den står i Bibelen.
 
Dernest må vi minne om at ikke alt som fortelles i Bibelen, godkjennes av Bibelens Gud. Skriften pynter ikke på heltene sine. Det skal formidles at menneskene er store syndere, og at Gud en uendelig, tålmodig og nådig Gud.
 
Det er virkelig håp, selv om vår styrke fører svakheter med seg, og svakhetene griner mot oss. Vi vil tenke: Fortellingen om Samson er en stor tragedie. Men tragedier kan lære oss viktige ting. 
 
Rambo-type

Samson var en slags Rambo-type. Han levde i et samfunn preget av dårlig moral, løse forbindelser, vold og rampestreker. Kunne en sånn mann ha med Gud å gjøre?
 
Men det var nok også mye positivt ved Samson. Han var dommer i tjue år. Var han en gjennomført slabbedask, hadde han blitt sparket fra embetet ganske fort. 

Hebreerbrevets forfatter nevner ham blant trosheltene, den store skyen av martyrer, dem som har gått foran og vitner med sine liv om en stor Gud. I oppsummeringen i troskapitlet står det: «Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson …» (Heb 11,32). 
 
Gud brukte Samson

Samson måtte ha vært en troshelt fordi Gud hadde utpekt ham til å tjene folket som en frelser og bergingsmann. Hans åpenbare svakheter må ha blitt vendt til styrke. Og det er dette som gjør at vi aldri er uten håp. Når Gud kunne bruke Samson, kan han bruke deg og meg også.
 
Det er ikke vanskelig å finne feil ved Samson. Vi må bare undre oss over at en som var så sterk utvendig, var så svak innvendig.
 
Han klarte ikke å motstå pene piker. Han så bare på det ytre ved dem. Hva de sto for ellers, var visst helt likegyldig for Samson.
 
Dessuten klarte han ikke å motstå vitser. Det er bra med humoristisk sans, men også på det område kan et menneskes store styrke bli den største svakhet.
 
Samson hadde problemer med å kontrollere temperamentet. Han var stadig, så vidt vi kan skjønne, en sint ung mann. Han var sint for feil ting. Han lekte gjemsel med folk. Han lot sinne og stolthet flyte over gang på gang og såret andre mennesker. De tre kapitlene som forteller om Samson, lar oss få del i en god del stygg humor. Vitsene hans er som forkledd vrede.
 
Nei, det er ikke noe galt med vitser og godt humør. Vi har fått humor som en gave. Men det gjelder å bruke humoren på en viselig måte. Jesus hadde også sans for humor. Men han var høflig, klok, velvillig og kontrollert på en måte som Samson aldri var. Jesus kunne spotte, men han hånte aldri tilbake når han selv ble spottet.
 
Samson var snartenkt. Den svake siden ved det var at han var impulsiv og kunne gjøre åpenbart dumme ting. Historien om Samson oppfordrer oss til å være varsomme. Styrken brakte med seg svakhet. Slik er det svært ofte.
 
Samson kjempet og lyktes godt i kampen mot filisterne. Men hadde liten fremgang med kampen i sitt eget hjerte.
 
Det kan lede oss til å spørre:
 
Svake og sterke sider hos deg?

Hvordan er det med våre egne sterke og svake sider? Hvordan er det med de holdningene vi har? Har vi en god nok ansvarsfølelse? Dirigeres vi for mye av vrangvilje mot andre? Klarer du å styre fristelsen til et kjapt eventyr med en annen kvinne eller en fremmed mann?
 
Hva med et svingende humør? Er jeg for sterkt dominert av hevnlyst? Har jeg nok kontroll på meg selv, eller skeier jeg av og til ut i ren uhøflighet? Vil noen si om meg at jeg er en hard og følelseskald person? Viser jeg mangel på ekte kjærlighet? Kan det sies om noen som vil være Guds venner, at de er maktsyke egoister?
 
Det er kort å si at karaktersvikt ødelegger troverdigheten på et blunk. Når vi føler oss sterke, blir vi lett svake.
 
Evne til å lytte og lære

Samson var en einstøing. Han burde lyttet mer til sine kloke foreldre og gjort seg ansvarlig overfor eldre mennesker og gode venner. 
 
Har vi evne og vilje til å lære, så har vi stadig noe å lære, aller mest fra Guds ord. Noe av det som vi da kan skjønne etter hvert, bryter på dypt vann. Gud må ofte svekke oss for å gjøre oss virkelig sterke. Og styrken kommer når vi er helt avhengig av ham.
 
Gud bruker deg akkurat nå – til tross for dine feil og mangler. Lever du i troen på Jesus, er du tilgitt alle dine tabber – de du har gjort, og de du kommer til å gjøre. Vi har en nådig Gud, som kunne bruke til og med en villstyring som Samson.
 
Innviet til Herren

Han begynte så fint med å være en nasireer. En hellig mann, utskilt fra de andre, innviet til Herren. Han lovte å holde seg unna alkohol og det urene, han skulle la håret vokse. Men han brøt alle løftene og sviktet på alle punkter.
 
Vi har ikke nasireere i dag. Men en kristen blir i Skriften oppfordret til å innvie seg selv som et takkoffer til Gud. Paulus skriver dette i Romerbrevet: 
 
«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne» (Rom 12,1–2).
 
Fornyet sinn

En åndelig gudstjeneste er det å skille seg ut, ikke i klesdrakt og fremtoning, men ved å få et fornyet sinn. Nye holdninger og innstillinger skal prege en kristen. Vi kan be Herren gi oss tanker som justeres av Guds vilje. Og Guds vilje er preget av «det gode, det som han har behag i, det fullkomne», skriver apostelen.
 
Samson ser ut til å ha lært lite om dette. Hvor mye leser vi om at han kjempet mot syndene, disiplinerte tankene, forandret holdninger og avviste urene lyster?
 
Det er ikke så oppbyggelig og inspirerende å lese om Samson. Men det gir stor løftning og ufattelig inspirasjon å tenke på den Gud som var Samsons Gud. Han hørte Samsons siste bønn. Han kom en hjelpeløs til unnsetning. Han viste barmhjertighet mot antihelten og den mislykkede. Samsons Gud er en tålmodig Gud med stor nåde.
 
Et redskap for Herren i sin tid

Gud utpekte Samson fra mors liv til å bli sin tjener. Et redskap for Herren i sin tid var den ufullkomne Samson.
 
Det er dette som gir oss håp. Du har kanskje gitt opp deg selv. Du lot deg lokke inn i dumme eventyr med en av motsatt kjønn. Du lot temperamentet løpe av med deg. Jesus Kristus har ikke gitt deg opp. Du har en fremtid. Tro på Samsons Gud og be ham lede og styre livet ditt heretter.

OPL052