Tre fram for Gud
Lytt til en bibelundervisning fra noreapastor Asbjørn Kvalbein.
Tre fram for Gud
Bibelen er gitt oss til trøst og oppmuntring. Den er ikke en menneskelig pep-talk basert på god talekunst. Den er Guds åpenbarte ord, selve sannheten gitt oss fra universets skaper og Herre. Da Jesus ble fristet av djevelen, brukte han sitt sterkeste våpen: «Det står skrevet …» Han sa: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.» Han sa også, i Bergprekenen: «For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18)
Derfor er det både med ydmykhet, takknemlighet, respekt og glede vi nå skal lese fra oppmuntringsbrevet, Hebreerbrevet, kapittel 4, fra vers 14:
«Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid. (Heb 4:14-16)
Lyskasteren rettes mot Jesus, han er hovedpersonen. Bare i Hebreerbrevet kalles han for yppersteprest eller øversteprest. Men nettopp i dette brevet forklares det grundig, ikke minst i de ti første kapitlene.
Hva gjorde ypperstepresten? Han var den fremste mellommannen mellom Gud og menneske i den gamle jødiske troen. Han var et vanlig menneske, en «yppersteprest blant sine brødre, han som har fått salvingsoljen utøst over sitt hode, og som er innviet og har kledd seg i de hellige klærne … Han skal ikke gå ut av helligdommen for ikke å vanhellige sin Guds helligdom. For innvielsen han fikk ved sin Guds salvingsolje, er over ham. Jeg er Herren.» (3Mos 21:10-12)
Ypperstepresten bar fram for Gud forsoningsofre på vegne av folket. Han ba for folket, og han forkynte for folket Guds lov og vilje. Slik var han mellommann.
Hebreerbrevet er opptatt av et før og et nå:
«Loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.» (Heb 7:28) Over Jesu gjerning på jorden kan vi sette overskriften Fullendt eller Fullbrakt. Men etter at han sto opp fra de døde, har han fått en tjeneste for all evighet.
Jesus «er gått gjennom himlene», sier Ordet. Han er ikke død, men lever. Han har gått inn i den usynlige verden, inn i himlene, han har forlatt vår virkelighet, samtidig som han er nær i vår virkelighet. Vi fatter det ikke, men Skriften gir oss grunnlag for å tro det. Skriften kan ikke gjøres ugyldig. Jesus lever – i himmelen og på jorden.
Hvem er han? «Jesus, Guds Sønn,» sier Ordet. De store verdensreligionene og mange religiøse, og selvsagt alle ikke-religiøse, tar avstand fra en slik betegnelse. – Gud kan ikke ha noen sønn, sier de som lar seg styre av fornuften. Da må han jo være født, og da er han falt altfor dypt ned i vår urene verden, påstår de.
I dag er det reaksjoner ut fra en annen tankegang. Å kalle Jesus for Guds sønn er kjønnsdiskriminerende. Kan han ikke like godt være Guds datter?
Nei, fordi dette er en grunnleggende sannhet i Guds ord, «så la oss holde fast ved bekjennelsen!» sier Ordet. Jeg tror Gud i sin nåde har gitt oss de oldkirkelige bekjennelsene for at vi skal ha hjelp til å holde fast på sannheten. Der er det sammenfattet, både i den apostoliske, den nikenske og den atanasianske bekjennelsene, de viktige sannhetene om Jesus som Messias, Herre, Frelser, Gud og menneske.
Men bekjennelse innebærer også noe annet: At vi åpent og fritt sier fra om hvem vi tror på. Når noen spør og vil vite hva vi står for, så pakker vi ikke inn sannheten i glatte ord som ikke vekker anstøt. Nei, frimodig holder vi fast på det vi er opplært i av god kristen overlevering. Paulus skrev: «Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.» (2Tess 2:15) Muntlig og skriftlig har dere fått del i sannheten.
Jeg håper det kan sies om Guds menighet i dag, det Paulus skrev til menigheten i Korint: «Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere.» (1Kor 11:2) De husket på hva apostelen hadde sagt, og hadde full respekt for at den gode apostelen hadde fått fullmakt til å tale på vegne av Gud.
Når Jesus har en så opphøyet posisjon, ved Faderens høyre hånd, er han da i stand til å komme nær til den enkelte av oss som tror på ham? Har han innsikt i hvordan vi egentlig har det? Ja, svarer Hebreerbrevet,
«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet.» Han har som ingen andre evne til å lide med oss i vår svakhet.
Kan det sies om noen andre i religionenes verden? Han er Gud, men har all mulig evne til å leve seg inn i menneskelivet – på godt og ondt. Hvorfor er det slik?
Ordet svarer at han er «en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.»
Jesus sa fra seg sin privilegerte stilling som Guds sønn i himmelen. Han uttømte seg selv og fornedret seg, ble menneske, ja, han smakte døden, til og med døden på et kors. Han er prøvet i alle vansker og svakheter som hører med til det å være menneske. Du kan tenke på alt: Å være barn, ungdom, være kroppsarbeider, vandringsmann, oppleve sykdommer, og ikke minst bli utsatt for angrep fra onde mennesker.
Når vi blir utsatt for urettferdig behandling, ligger det nær å slå tilbake. Ikke slik med Jesus. Han led seg gjennom alle prøvelser, skrøpeligheter og svakheter uten å synde. Aldri overtrådte han Guds bud, aldri handlet han i strid med kjærligheten. Alltid var han god.
En slik yppersteprest har vi fått, vi som i tro tar imot ham som Frelser og Herre, sies det i Guds hellige ord.
Når dette er fakta, når sannheten er slik, kan vi handle på det grunnlaget. Du kan bygge på sannheten i livet ditt, du kan praktisere din kristendom bygd på en sikker grunnvoll.
«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone.» Det betyr: Ikke nøl med å vende deg til din barmhjertige himmelske Far og din fullkomment gode øversteprest, Jesus Kristus!
Hvordan trer vi fram for Gud? Det starter med en lengsel i hjertet, slik det settes ord på det i salmen: «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?» (Sal 42:3) Salme 42 er skrevet av en troende som er gjennomsyret av tvil, som gråter i sorg, som føler at Gud er fjern. Det går godt an å tre fram for Gud i sin største svakhet. Men salmeforfatteren avslutter med å tale til seg selv: «Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.» (Sal 42:12)
Legg merke til hvordan han holder fast på bekjennelsen, selv om han er nedbøyd og det bruser av uro i hans indre. «Sett ditt håp til Gud!» Han er Gud. Han er Frelseren min.
Hvordan trer vi fram for Gud? Vi takker, ber og tilber ham. Det kan skje med ord og sang, men også med en ekte lengsel i hjertet. Han hører selv det minste sukk av lengsel dypt inne bevisstheten din. Det står et vidunderlig ord i Salme 12: «Fordi de elendige blir undertrykt og de fattige sukker, derfor vil jeg nå reise meg, sier Herren. Jeg vil gi frelse til dem som lengter etter den.» (Sal 12:6) De svake, de fattige, de elendige, de skrøpelige har vår Herre i himmelen ekstra omsorg for. Hva lengter han etter å høre? Et sukk, en lengsel. Hører han det, så reiser han seg, står det, han som sitter på tronen, lar seg bevege av en tørst etter frelse i et svakt menneske.
Hva får den som på denne måten søker Herrens hjelp?
Teksten runder av med å beskrive tre rike gaver:
For at vi kan få miskunn. Miskunn betyr det samme som barmhjertighet. Det betyr en god behandling ut fra et varmt og kjærlig sinnelag. Tenk på fortellingen om den barmhjertige samaritanen. Han gjorde det som ingen andre ville gjøre: Forbinde sår, frakte til et trygt sted, vise omtanke og hjelp for livet videre. Gud gir barmhjertighet til dem som søker ham. Om det fullt ut kunne gå opp for oss, klarte vi nesten ikke å leve lenger, men må nesten dø av glede, som Luther spøkefullt sier.
I nærheten av vår gode yppersteprest, tett ved allmaktens trone, kan vi
Finne nåde. Nåden innebærer den velviljen som ikke stiller krav til deg, om at du skal oppfylle alle regler og bud før du kan tre fram for Tronen. Du kan komme som du er, med alle dine synder og svakheter.
Denne adgangen er gitt deg
Til hjelp i rette tid. Eller for å si det slik: Du får del i en nåde som gir hjelp akkurat når du trenger den.
Jeg vil gjerne gi deg noen trøstende ord på grunnlag av det gode ordet vi har prøvd å leve oss inn i.
Ikke bli fortvilet over svakheten din. I krig snakker man om at så og så mange er sårede og falne. De har det til felles at de ikke lenger kan være aktive i kampen. Ikke slik i Guds rike. Der kan de sårede brukes. Ja, det spørs om ikke bare de svake, skrøpelige og sårede er brukbare.
Jeg har lest om forfatteren Mark Littleton. Han opplevde mye smerte og sykdom i livet sitt, og han kjempet som vi andre med fristelser og synd. Men han skjønte etter hver at Gud brukte svakhetene til å myke opp hjertet hans i forholdet til andre. Han ble mindre tilbøyelig til å dømme, ikke så selvsentrert, mer i stand til å vise medfølelse med andre. Han opplevde i et selskap at en kvinne drev gjøn med troen hans. Mens han hørte på den verbale skyllebøtten, skjønte hun at han reagerte ut fra smerte. Da de kom i samtale på tomannshånd, betrodde hun til Mark Littleton at hun var fraskilt tre ganger, sist ganger på en ekstra vond måte. Han var i stand til å føle med kvinnens smerte, og øynene hans ble fylt av tårer. Da kvinnen så disse tårene, ba hun om at han måtte fortelle henne om troen sin. Omsorgen og medfølelsen skapte en åpning for bekjennelsen om Jesus.
Det viktigste Jesus ville vise fram etter at han hadde stått opp fra de døde, var sårene i hendene og i siden. Disiplene som gikk på veien til Emmaus, kjente ikke igjen verken Jesus eller budskapet hans. Det var først da han brøt brødet og de så arrene, at de kjente ham igjen. Slik også med de andre disiplene i den øvre salen. Han viste dem sårene, og de ble overbevist.
Han kan virkelig vise omsorg for deg, for han er prøvd i alt du har opplevd, ja, i mye mer.
Hvordan er Gud? spør folk. Kanskje du også er i villrede om dette.
Han er din Far. Jesus har åpnet veien til ham. Du kan tre fram for den høyeste med frimodighet. Han har en ufattelig stor barmhjertighet og nåde for deg.
OPL318
OPL318
