Sakramentene - Dåp: om frelse mer enn alder og mengden vann

Det ringes inn til gudstjeneste i den lokale kirken. Denne søndagen er de fleste av stolene i kirken fylt opp med festkledde mennesker. Så mange dresskledde menn og damer i bunader er ikke normalt på en vanlig gudstjeneste. Denne dagen er det hele fem barn som bæres til dåpen. Gudstjenestedeltakerne må heve stemmen ekstra under salmesangen hvis de skal klare å overdøve griningen fra fem babyer, bare noen måneder gamle. En etter en bæres de fram til døpefonten. Etter at presten har spurt hva barnet heter, spør han om de vil at barnet skal døpes til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro. Alle bukker forsiktig, mens noen også svarer et halvhøyt «ja» på spørsmålet. Så blir tre håndfuller never med vann øst over barnets hode, mens presten uttaler ordene om å bli døpt til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Et par kilometer unna ligger en av byens frikirker. Også her er det dåp denne søndagen. En ungdom på 15 år sitter på første rad, kledd i en hvit kappe. Ungdommen ble ikke døpt som barn. Nå har han kommet til en bevisst tro, og nå har han tatt valget om å bli døpt. Pastoren i menigheten og ungdommen stiger opp i dåpsbassenget. Før pastoren dukker ham tre ganger helt under, sier han: «på din egen tro og bekjennelse og på Jesu Kristi befaling, så døper jeg deg til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn".

To gudshus med samme Bibel og kristne tro, men likevel to ulike dåpspraksiser og syn på hva dåp er. Kristen dåp er noe stort, flott og viktig. Samtidig deler dåpssynene oss, vi som bekjenner oss til Jesus Kristus, han som innstiftet den kristne dåp. Ulike syn handler ikke bare om mengden vann eller hvor gammel man bør være for å bli døpt. For, hva er kristen dåp? Hva får vi i dåpen? Og, hvorfor bør vi bli døpt? Dette er noe vi kan se ulikt på, samtidig som vi anerkjenner hverandre som kristne som ønsker å ta Bibelen på alvor.

Gjenfødelsens sakrament
I en luthersk kristendomsforståelse tenker vi at dåp er et sakrament. Et sakrament er et nådemiddel, et synlig middel som Gud gir oss sin usynlige nåde gjennom. Vi tror at Guds ord og dåpen kan skape tro og gjøre et menneske kristent. Sakramentene er ord vi kan se. Gjennom nådemidlene Guds ord, dåp og nattverd vil Gud si oss noe.

Det var Jesus selv som innstiftet den kristne dåpen. Misjonsbefalingen i Matteus kap. 28 er samtidig også en dåpsbefaling: «Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt. 28,18-20).

Jesus ber oss gjøre disipler gjennom å døpe mennesker. Jeg blir et Guds barn når Gud i sin nåde tilgir meg mine synder, når hans usynlige nåde fyller hjertet mitt. Så tror jeg at nettopp dåpen er et synlig middel, et sakrament som gir meg Guds usynlige nåde.

Dåpen – hvem gir og gjør?
Når det gjelder dåp ender mange kristne opp med å diskutere alder på den døpte og hvor mye vann den som døpes bør få over seg. Jeg tror at vi heller bør starte med å snakke om hva dåpen gir oss og hvem som trenger dåp.

I en luthersk forståelse av dåpen tenker vi at dåpen fører et menneske fra død til liv, fra å være borte fra Gud til å bli satt i livsfellesskap med Gud. Slik sett tenker vi at det er frelse i dåpen. I dåpen får vi syndenes tilgivelse og Den hellige ånd. Et nytt liv blir gitt oss. Paulus skriver at «Gud frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd.» (Titus 3,5). Her tenker vi at «badet» er et annet ord for dåpen.

I en luthersk forståelse av dåpen tenker vi også at Gud gir oss Den hellige ånd i hjertet når vi blir døpt. Disippelen Peter sier: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.» (Apo.gj.2,38). Ved tro og dåp flytter Ånden inn i livene våre. Peter vil si oss at ved dåpen gir Gud oss to gaver: Syndenes tilgivelse og Den hellige ånd. Dåp er evangelium og ikke et krav.

I det baptistiske dåpssynet tenker man at dåpen er den troendes bekreftelse på at han har blitt en kristen. Her ser man på dåpen som en «samvittighetspakt» med Gud slik det står i 1.Pet.3,21, og som et symbol på frelsen man allerede har mottatt. Til støtte for et slikt syn brukes gjerne at de vi leser om i Apo.gj. som ble døpt allerede hadde tatt imot troen på Jesus. 

For min del har det blitt avgjørende å tenke og spørre: hvem er det primært som gjør noe i dåpen, Gud eller mennesket? Jeg tror Bibelen lærer oss at Gud er det egentlige subjekt i dåpen, altså at Gud er den som handler og gir. Han gir sin nåde, sin frelse, sin hellige ånd, ja, et nytt liv i dåpen. Andre kristne legger mer vekt på at den troende gir sin bekjennelse til Gud og mennesker når han blir døpt.

Alle er vi syndere som trenger å komme i et rett forhold til Gud. Vi trenger å bli født på ny. Saken er at vi ikke fødes gjenfødte. Vi må bli gjenfødte. Slik jeg tolker Guds ord, bruker Gud dåpen for å gjenføde en synder til å bli Guds barn. Dermed tror jeg vi treffer bedre med å si at det er frelse i dåpen, enn at det er dåp i frelsen. Dåp er ett av sakramentene Gud har gitt oss.

BB 074

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren.no