Barnløshet - krevende følelser og tanker

- Jeg tror på en Gud som kalles livets kilde, og jeg tror på en Gud som sier at barn er en velsignelse og en gave. Det var sårt å være en av dem som ikke fikk gaven.
Disse ordene tilhører Lene som bor i Kristiansand. Setningene kommer fra en dame som ser tilbake på år med lengsel og håp om å få barn. Etter flere års skuffelse fikk hun og mannen til slutt bønnesvar – et barn. Ordene og setningene er hentet fra et intervju i avisen Dagen (7.okt.-23) som hadde en artikkelserie om det å være ufrivillig barnløs. Ufrivillig barnløshet, også kalt infertilitet, rammer omtrent 15 % av alle par som ønsker å få barn.

I et par programmer ønsker jeg å snakke om dette med barnløshet. Ikke først og fremst som et teoretisk tema, men bl.a. med ønske om å slippe til stemmene og følelsene til noen som har opplevd barnløshet, enten for en periode eller gjennom hele ekteskapet. I første episode tok vi for oss hva Bibelen sier om det å få barn, og om barnløshet.

I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med de krevende følelsene mange kjenner på når graviditetstesten måned etter måned ikke gir et positivt resultat.

Fakta og følelser
Igjen, dette med barnløshet, infertilitet, rammer egentlig ganske mange. Barnløshet defineres ofte som samliv uten bruk av prevensjon i ett år uten å oppnå graviditet. Her snakker vi altså om hvert 6.-7.par som prøver å sette barn til verden, men uten å lykkes. I tillegg viser fruktbarhetstallene fra starten av 2020-tallet at hver norsk kvinne i gjennomsnitt får 1,4 barn. Fra midten av 70-tallet har fruktbarhetstallet falt under 2 barn pr. kvinne. Faktisk så omtaler Verdens Helseorganisasjon (WHO) infertilitet som «en alvorlig sunnhetsutfordring». Noe av årsaken til nedgangen i fødselstallene skyldes at gjennomsnittsalderen for norske førstegangsfødende nå ligger på ca. 30 år. Kvinner starter senere enn før med å få barn.

En ting er selve tallene, de tørre fakta. Men bak hvert tall finner vi mennesker ofte med krevende følelser å håndtere. Det er både et sjokk og følelsesmessig tøft å oppdage at man ikke blir gravid etter å ha forsøkt over lengre tid.

Takknemlig midt i barnløsheten?
Som gift mann med tre barn, kan jeg egentlig kun nærme meg temaet «barnløshet» på to måter – enten teoretisk, se hva Bibelen og annen litteratur skriver om dette, eller jeg kan snakke med par som har opplevd barnløshet i deler eller gjennom hele sitt ekteskap. I første episode gikk jeg gjennom noe av det Bibelen sier om temaet. Men her og nå skal vi møte to ektepar som har stått i dette med å ikke få barn. Det ene ekteparet har forblitt barnløs, mens det andre paret etter noen år fikk bønnesvar på ønsket om barn. Begge parene er kristne og engasjert i menighetsliv. Og begge parene har gitt samtykke til at deres svar kan deles offentlig. Jeg har likevel valgt å ikke gå ut verken med navn eller sted i Norge disse bor. Svarene som her gjengis har parene gitt muntlig eller sendt inn skriftlig, og jeg gjengir svarene fra parene samlet.

- Hvordan ba dere til Gud når dere merket at ingen barn var underveis?

Vi ba om graviditet ja. Andre ba også for oss. Men vi ba aldri: «Vi må få barn!» I stedet prøvde vi å be: «Hvis du vil Gud, så …»

Livet fortsetter jo selv om man står i en vanskelig situasjon, så det hadde sine topper og bunner som ellers. Men bunnene var nok dypere enn når man ikke står i en slik situasjon. Dette gjenspeilte seg også i bønnene. Det var mer sinne, frustrasjon og klagerop enn til "vanlig", men også stunder der vi kjente på en takknemlighet over det vi hadde og fred for at ting ville ordne seg på en eller annen måte. Jeg minnes jeg kunne bli sint på Gud i fortvilelse over at min kone hadde det så tungt.

Bønnen til Gud var preget av fortvila spørsmål, rop og klage. Men også at en klamret seg til Gud for Han var jo den eneste å henvende seg til som også hadde makt til å endre situasjonen.

- Hvordan ble gudsbildet formet/ preget av at Gud ikke gav dere det svaret dere ønsket?

Vi var i en periode misjonærer. Og vi møtte ofte følgende holdning på misjonsmarka: «Bare be, så får dere barn!»

Som kvinne å ikke få barn så har det vært vanskelig å lese følgende i Bibelen - at når Gud straffer, så stenger han morslivet, eller setninger som: «han gikk barnløs bort.» De versene hoppe jeg fort over.

Gudsbildet ble satt på prøve, men samtidig er det så mange løfter i Bibelen om at Gud ikke forlater sine. Vi mistet aldri håpet, eller troen på at Gud i det minste ville sørge for oss, selv om Han tidvis føltes langt unna. Gudsbildet midt i det som skjedde var varierende. En fjern og uforståelig Gud. Jeg lurte på om Gud virkelig bryr seg om oss små mennesker. Men samtidig var Gud også et stødig og godt tilfluktsted som gav håp om endring eller håp om at det en dag ville bli bedre. Gudsbildet jeg sitter igjen med i etterkant er at Gud styrer uavhengig av mine følelser, men at han likevel kan være nær og gi hjelp midt i det vanskelige.

- I hvilken grad kjentes det naturlig "å takke Gud under alle forhold" når bønnesvaret uteble?

Jeg har ofte brukt til trøst følgende sang som jeg lærte i barndommen: «Takk min Gud for alt som hende.» Andre har ment at jeg ikke bør takke for det vanskelige.

Det handler om å bli rolig for at livet ble som det ble. Vi slo oss til ro med å ikke gå videre med adopsjon, men i stedet klare å forsone seg med virkeligheten at vi ikke kunne få barn.

Når det ikke ble barn, så er det viktig å se andre muligheter – andre velsignelser som Gud sender: - å være mer aktivt med i misjonsarbeidet, - ha en større frihet generelt, - å ha et åpent hjem for andre, - vi ble mer oppmerksom på hva vi hadde sammen uten barn.

Noen ganger har det vært vanskelig å møte holdningen der noen klager på at de bare fikk 1-2 barn.

Vi hadde mye å være takknemlig for, så det føltes viktig å fortsette å takke for det vi hadde, og på den måten snu fokuset litt bort fra det som gjorde vondt. 

Det å takke Gud midt under disse forholdene var vanskelig! Når det måned etter måned var nye nederlag og forsterket fortvilelse var det å takke Gud utfordrende. Likevel valgte vi (innimellom) å takke for at Han har kontroll og for at han gikk med - det sier jo Bibelen. Men hvor ektefølt denne takknemligheten var kan en jo sette spørsmål ved. Det var takk med sammenbitte tenner og hvitfargede knoker som prøver å tviholde på den Gud en tror på.
Men i ettertid kan en takke for en god del mer! Blant annet for at Gud førte oss gjennom og lærte oss noe om oss selv, om hverandre og om Gud på veien. Og i vårt tilfelle kan en takke for to nydelige bønnesvar som kom etter noen år.

- Kjente dere på skyld/ skam over å ikke klare å takke Gud når han ikke svarte dere med en graviditet?

Vi ble ikke sinte på Gud, men heller på de som sukket og klaget over barna de hadde. 

Vel, jeg kjente litt på skyld og skam over å være den infertile part – kjente på skyldfølelse overfor den andre i ekteskapet. Det har vært viktig at vi klarte å snakke om dette som et par – å dele smerten sammen.

Det «verste» for oss har vært å gå i barnedåper. Å synge sangen: «Ingen er så trygg i fare … Hva han tar og hva han giver …». Videre har det vært krevende med barnebarna som ikke kom. Og da vi var ute som misjonærer å se at de andre hadde barn.
Så er det også litt følelsesmessig krevende i gudstjenesten: når barna springer rundt på møtet, en menighet som veldig er lagt opp for barnefamiliene.
Vi har også stilt oss spørsmålet: er jeg komplett som mann/kvinne når jeg ikke ble far/mor?

Jeg tror ikke jeg kjente så mye på skyld eller skam for ikke å klare å takke Gud når graviditet uteble. Jeg følte på at Gud tålte mitt sinne, bitterhet og grumsete tanker og følelser. Og at jeg for en tid kunne få være der jeg var og at Gud er denne samme om jeg takker for alt eller ikke.

Barnløs i menigheten
Avslutningsvis skal vi ta med oss noe av hva Lene fra Kristiansand sa i intervjuet i avisen Dagen. Siden hun noen år selv hadde vært barnløs, valgte hun å intervjue flere som var i samme situasjon, ikke minst med tanke på dette med deltakelse i menighetsliv. Og noe av det hun fant var at felles for disse var en følelse av annerledeshet. For mange av de barneløse førte deres situasjon til mindre deltakelse i kirken. Det ble opplevd mer krevende enn givende å delta i menighetslivet. Som Lene sier det i avisen: - Dette baserer seg på at menigheten har et sterkt fokus på barnefamilier, og at lite av det som skjer oppleves relevant for voksne uten barn.

Når jeg nå i et par episoder har tatt opp temaet barnløshet, så er det for å prøve å dele tanker om et følsomt og sårbart tema, og gi stemme til noen bibelske og nålevende personer som i perioder eller gjennom hele livet har opplevd å ikke få barn.

Som kristne kan vi få ta til oss alt Guds ord, uansett omstendigheter og følelsesliv. Så, la meg til slutt lese hva Paulus skriver til de første kristne i Tessaloniki om hvordan han ønsker de skal møte livet. Han oppfordrer dem: «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.» (1.Tess 5,16-18). Ja, jeg vil tro disse oppfordringene kan være ekstra krevende å forholde seg til for de som opplever uønsket barnløshet. Men likevel – i disse versene ligger mye god livsvisdom og muligheter for å leve et velsignet liv, med og uten barn.

Les første episode: Barnløshet - hva har Bibelen å si oss?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren