Barnløshet - hva har Bibelen å si oss?

- Jeg tror på en Gud som kalles livets kilde, og jeg tror på en Gud som sier at barn er en velsignelse og en gave. Det var sårt å være en av dem som ikke fikk gaven.
Disse ordene tilhører Lene som bor i Kristiansand. Setningene kommer fra en dame som ser tilbake på år med lengsel og håp om å få barn. Etter flere års skuffelse fikk hun og mannen til slutt bønnesvar – et barn. Ordene og setningene er hentet fra et intervju i avisen Dagen (7.okt.-23) som hadde en artikkelserie om det å være ufrivillig barnløs.

Ufrivillig barnløshet, også kalt infertilitet, rammer omtrent 15 % av alle par som ønsker å få barn. Det vil si at hvert 6.-7.par som så prøver å sette barn til verden ikke lykkes med det.

I et par artikler ønsker jeg å snakke om dette med barnløshet. Ikke først og fremst som et teoretisk tema, men bl.a. med ønske om å slippe til stemmene og følelsene til noen som har opplevd barnløshet, enten for en periode eller gjennom hele ekteskapet. I andre episode skal vi bli bedre kjent med de krevende følelsene mange kjenner på når graviditetstesten måned etter måned ikke gir et positivt resultat.

Hva sier Bibelen?
Men i denne første episoden om temaet «barnløshet» skal vi bli litt bedre kjent med hva Bibelen sier om dette å få barn, også det å oppleve barnløshet.

Allerede i 1.Mos 1,28 møter vi fra skapelsen av mennesket dette kjente uttrykket: «Gud velsignet dem [Adam og Eva] og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere.» Vi møter altså en klar beskjed og et ønske om fra Himmelens og jordens skaper at mennesker skal sette barn til verden. Gjennom hele Det gamle testamentet leser vi at barn ble født, og at slekt følger slekters gang. Samtidig som vi vet hvordan barn konkret unnfanges, så kan også Bibelen si at barn er en gave fra Gud. I Salme 127,3 leser vi: «Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.» Ja, det kan nærmest se ut som om Herren Gud vil vi skal se på barn som en belønning, en velsignelse fra ham.

Straff fra Herren?
Men ser vi på barn som en gave, en belønning, så dukker naturlig nok spørsmålet opp om barnløshet er en straff fra Herren Gud. Flere enkeltord i Det gamle testamentet kan få oss til å tenke i de baner. Det snakkes bl.a. om at den som synder mot Herren kan rammes av barnløshet (Jesaja 47,9; Jeremia 15,7). Når Israelsfolket levde under Guds velsignelse, så ble de flere. Når de syndet og kom under Herrens forbannelse, da ble de færre, folketallet avtok.

Så, da er det kanskje ikke så rart om enkelte barnløse kristne par kan spørre seg selv om deres barnløshet skyldes synder de har gjort, eller om de ikke i tilstrekkelig grad lever under Herrens velsignelse og gode vilje. Selv om man teologisk har det klart for seg at det ikke forholder seg slik, så skal vi likevel ikke undervurdere den følelsesmessige siden av og ekstrabelastningen av å undre seg over om man som ufrivillig barnløs er glemt av Herren.

Sara, mor i høy alder
Men tilbake til Bibelen. Barnløshet møter oss ikke primært som et tema i Bøkenes Bok. Først og fremst kan vi lese om kvinner som opplevde å ikke kunne få barn, i alle fall for en periode i livet. Den første barnløse vi leser om er Sarai, senere kalt Sara, Abraham sin kone. I opplistingen av Tarah sin ætt, far til Abraham, skriver forfatteren av 1.Mosebok tørt og informativt om Sarai: «Hun var barnløs, ufruktbar. Hun kunne ikke få barn.» (11,30). For å hjelpe både seg selv og mannen med å få etterkommere, lot hun sin tjenerinne Hagar føde seg en sønn, Ismael, ved hjelp av mannen Abraham. Flere år senere, i ganske høy alder, fikk hun som kjent selv barn – gutten Isak, han som Gud hadde lovet skulle bli født. Noe av Sara sine følelser omkring dette med å være barnløs, men så bli lovet å bli gravid i høy alder, kan vi lese når det i kap.18 i 1.Mos. står at hun lo ved tanken på å bli gravid i sin alder. Nei, det hadde hun egentlig ingen tro på. Men Gud gjorde et under, og Sara og Abraham ble foreldre til gutten Isak.

Hanna – Samuels mor
Går vi noen hundre år fram i tid, så møter vi kvinnen Hanna som var gift med Elkana. I de to første kapitlene av 1.Samuelsbok kan vi lese om mannen Elkana som hadde to koner; Hanna og Peninna. Den siste hadde barn, mens Hanna var barnløs. Forfatteren av Samuelsbøkene uttrykker Hannas barnløshet med disse ordene: «Herren hadde lukket hennes morsliv.» (1.Sam 1,5). I disse to første kapitlene skildrer forfatteren hvilke fortvilte følelser Hanna kjente på som barnløs. Ikke nok med at hun var motløs p.g.a. sin barnløshet. Men Elkana sin andre hustru Peninna terget henne også for dette. Så – for å bruke et moderne uttrykk, så kjente Hanna på et utenforskap. En følelse og opplevelse av å være mislykket i sitt ekteskap, og kanskje også i sitt gudsforhold gjorde at hun ofte gråt står det i Samuelsbøkene. Heldigvis valgte hun å gå til Herren Gud med sin nød: «I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid.» (1.Sam 1,10-11).

Og som kjent, så fikk hun et godt svar. Hun ble gravid og fødte gutten Samuel, som senere skulle komme til å bli en betydelig åndelig lederskikkelse blant jødefolket. Men ta deg gjerne tid til å lese 1.Sam 2,1-10, hvor vi kan lese og leve oss inn i de følelsene, den gleden og takken til Herren Gud som Hanna kjente på da bønnesvaret, gutten Samuel var født og etterpå gitt til Herrens hus.

Mor til Døperen Johannes
Den siste barnløse vi her skal nevne er Elisabeth, gift med presten Sakarja. De kan vi lese om i det første kapitlet hos evangelisten Lukas. Om dette ekteparet skriver Lukas følgende: «Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.» (v.6-7). Historien om Elisabeth og Sakarja ligner på mange måter på historien og Sara og Abraham og historien om Hanna og Elkana. Også Elisabeth og Sakarja fikk en sønn da de var i høy alder. Gutten kjenner vi i ettertid som Døperen Johannes. Også Elisabeth kjente åpenbart på en skamfølelse av å ikke kunne få barn. For i løpet av sine måneder med graviditet, utbryter hun: «Dette har Herren gjort for meg. Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant folk.» (Lukas 1,25). Hun så på sin barnløshet som en vanære.

Åpnet morsliv
Vel, når vi her snakker om Bibelen og barnløshet, så kunne vi også ha nevnt Jakobs to koner Rakel og Lea som for en periode opplevde uønsket barnløshet (1.Mos 29-30), men også andre kvinner i Det gamle testamentet som opplevde det samme.

Et uttrykk som vi noen ganger møter er dette: «å åpne morslivet». Når Herren Gud i den gamle pakt «åpner morslivet» så betyr det at det førstefødte hører Herren til på en spesiell måte. Det førstefødte ble gitt som en gave til Herrens hus – slik vi tidligere nevnte at Hanna og Elkana gjorde med gutten Samuel. Saras morsliv ble åpnet. Det samme står det også om Rakel og Lea. Når den «ufruktbare» (Luk 1,7.36) fikk barn, så ble hennes «vanære» (Luk 1,25) tatt bort.

Barnløse kvinner?
Så kan vi også spørre; finner vi noen eksempler på kvinner i Bibelen som forble uten barn, ikke bare for en periode i livet, men gjennom hele livsløpet. Jeg har prøvd å lete, men ikke klart å finne at Bibelen tar opp akkurat disse tilfellene. Men dette må ikke få oss til å tro at bare et kristent ektepar ber eller tror nok, så vil det til slutt ordne seg med et barn. Av for oss uforståelige årsaker som kun Herren Gud har oversikt over, så forblir også mange kristne ektepar barnløse gjennom livet.

Men vi avslutter denne episoden med et godt løfte fra Herren Gud gitt gjennom profeten Jesaja (54,1) og gjentatt av apostelen Paulus (Gal 4,27) til den barnløse:

Gled deg, du barnløse, som ikke fødte,
bryt ut i jubel, du som ikke fikk rier.
For den enslige kvinnen har flere barn
enn hun som har mann.

Selv om disse bibelversene primært går på Israel som folk sitt forhold til Herren Gud, så kan også den som konkret opplever barnløshet få ta til deg disse løftesordene. Den barnløse er ikke glemt av Herren Gud. Det barnløse ekteparet skal ikke tenke at det har mistet Herrens velsignelse. Nei, i den kristne menighet har vi alle en storfamilie hvor vi gjensidig er søsken, og kan få være åndelige mødre og fedre for andre, også andres barn.

Les andre episode: Barnløshet - krevende følelser og tanker

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren