Jesus gir meg hvile (Matteus 11,28-30)

Svein Anton Hansen

Sammenlignet med de menneskeskapte ekstrabudene de jødiske skriftlærde gav folket, eller i møte med dagens sekulærhumanistiske krav og forventninger til et liv hvor Gud er bort og menneskene er overlatt til seg selv, så kan en kristen erfare at kristenlivet fremstår gagnlig og etterfølgelsens byrder er lette. For – vi bærer ikke alene. Jesus har lovet å gå med oss, usynlig ved at Den Hellige Ånd bor i en troendes hjerte.

Hvilket bilde og hvilket inntrykk har den jevne nordmann av hva det vil si å være en kristen, om hvilke følger det får for liv og livsførsel å bli en Jesu etterfølger? Forholder det seg slik at Ola og Kari Nordmann ser for seg et liv preget av ro og hvile, eller er det religiøse plikter og strevsomme bud og leveregler som et kristenliv fører med seg de først tenker på?

Jeg tror nok at mange utenfor Guds menighet i liten grad forbinder ordet «hvile» med et liv i etterfølgelsen av Jesus Kristus. Men for de av oss som bekjenner oss til Guds Sønn, så både leser vi i Bibelen, og har samtidig også erfart den fred og hvile som ligger i det å være en kristen. Ja, jeg tror at bibelordet hos evangelisten Matteus hvor Jesus inviterer oss til å finne hvile hos ham, tilhører kjerneordene den kristne tro hviler i. I sin undervisning til de nærmeste disiplene kaller han dem til å komme med alt som er tungt å bære i livet, og legge dette ned for deres Herres føtter. Her, hos Jesus, kan de og vi finne hvile.

²⁸Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ²⁹Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. ³⁰For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett. (Matteus 11,28-30).

Åpenbaringsreligion
Dette korte bibelavsnittet henger ikke i løse luften, men står i en sammenheng. I de foregående versene, v.25-27, underviser Mesteren sine etterfølgere om det tette og nære forholdet som finnes mellom Faderen og Sønnen: «På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag. Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

Her starter Jesus med å bekjenne seg til, tilbe og takke Himmelens og jordens skaper og herre. Og årsaken til denne tilbedelsen er at Faderen har valgt å åpenbare Guds rike sine hemmeligheter for det Jesus kaller «umyndige» eller «enfoldige», og ikke primært for de «vise og forstandige». De «umyndige» har heldigvis ikke blitt så selvkloke at de har valgt å holde «himmelens og jordens herre» utenfor sin livstolkning og sitt univers. For de selvkloke regner ikke lenger med Herren Gud når det kommer til dette med mål og mening med livet og tilværelsen. Derfor har de heller ikke behov for frelse og den fred og hvile Jesus kan tilby. De «enfoldige» derimot vender seg mot Herren Gud, og får hos ham erfare at Guds rikes hemmeligheter blir åpenbart for dem. Ja, når alt kommer til alt, så er den kristne tro en åpenbaringsreligion. Evangeliet, Jesu person, treenigheten m.m. kan vi ikke tenke oss til, selv med et stort og ærlig intellekt. Nei, disse hemmelighetene må åpenbares for oss. Og dermed kan vi også hvile i at disse evige sannhetene kommer fra Faderen og vil bestå.

Alt vi trenger å vite om den evige Gud, alt som er nødvendig for vår frelse og tro, det har Jesus åpenbart for oss i Skriften. Mye som gjelder den evige guddommen vil forbli uklart for oss, fram til den troende entrer evigheten og Himmelen. Men det vi trenger å vite for å kjenne Gud og vite at vi er kjent av ham, det har Faderen gitt til Sønnen, for at Jesus skal gi det videre til oss.

Jesus fikk sitt oppdrag og nødvendige kunnskap av Faderen. Og dette tette og nære forholdet mellom Far og Sønn, viser også hva en Jesu etterfølger har mulighet til å få hvile i når han og hun får komme inn i et barneforhold til himmelens og jordens herre. Den som får Jesus til bror, får automatisk Herrens Herre til far.

Strever med tunge byrder
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (v28). Med disse kjente og kjære ordene inviterer Jesus mennesker til alle tider å komme til ham og Faderen.

I denne setningen kan vi velge å legge trykket på flere av ordene. Med imperativet «kom!» utfordres vi til å komme oss ut av vår selvsentrerte klokskap og vårt ofte strevsomme liv preget av bekymringer og annet som tynger. Så er det heldigvis ikke bare de mest religiøse, gudelige eller kloke som kan få komme. Nei, «alle» inviteres til Guds hvile. Og til slutt - så er det heldigvis «jeg», altså Jesus, som kan gi oss denne nærmest utenomjordiske freden og hvilen. Guds Sønn garanterer for at dette ikke ender opp med en kortvarig eller halvveis hvile. Nei, denne Guds hvile representerer en tilstand som varer både her i tiden og for evigheten.

Det er de «som strever og har tungt å bære» som trenger hvile. Verken Jesus selv eller evangelisten Matteus utdyper hvilke byrder som Mesteren her tenker på. Og kanskje er det like greit – siden vi da kan få putte det vi selv strever med å bære inn i dette løftet og denne invitasjonen. Generelt kan vi fort komme til å tenke på ulike bekymringer vi daglig bærer med oss. Mennesket har en iboende trang til å tenke på og leve for morgendagen mer enn for dagen i dag. Når vi tenker på gårsdagen, så angrer vi på hva vi gjorde eller ikke gjorde. Og, når vi tenker på morgendagen, ja, da bekymrer vi oss for hva som kan komme til å skje. Når fortidens begivenheter og framtidens mulige hendelser fanger oppmerksomheten, så legger det en betydelig demper på evnen til å leve i nuet, være fullt og helt til stede i dagen i dag. Den som lever slik, vil erfare hvor energitappende tankene på fortiden og framtiden kan være.

Likevel – jeg tror ikke Jesus primært har generelle bekymringer i tankene når han taler om strev og det å ha tungt å bære i livet. I den settingen og sammenhengen disse ordene ble talt, så ligger nok først og fremst fariseernes og de skriftlærde sine krav og forventinger til gudsfolket. Jødenes religiøse ledere tok gudstroen seriøst. De ville følge de gammeltestamentlige lovene og budene til punkt og prikke. Så ivrige ble de, og så nøye tok de troen, at de dermed la til mange ekstra menneskebud for at troslivet ikke skulle skli ut. Hensikten var god, men resultatet ble at menneskeskapte lover og regler stengte resten av folket ute fra Guds nåde og hans vilje. Evangelisten Matteus skriver følgende om Jesu forhold til de religiøse lederes ekstra-lov og krav: «Da talte Jesus til folket og til disiplene sine og sa: På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt som de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde. Men gjør ikke etter gjerningene deres. For de sier det, men de gjør det ikke. De binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med en finger.» (Matteus 23,1-4).

Og samtidig – vi leser om lovens krav i Skriften som ikke er skapte av mennesker, men av Gud selv. Guds ord og hans vilje kan vi på en måte dele opp i lov og evangelium. Loven, som oftest møter oss i Det gamle testamentet, forteller oss hva den hellige Gud forventer av sin skapning, mennesket. Loven uttrykker Guds vilje til et hellig og fullkomment liv. Kort oppsummert finner vi Guds lov i de 10 bud. Når et menneske på fullt alvor prøver å leve etter Guds lov, da vil det erfare å komme til kort. Ja, ikke bare det. Lovens krav og bud gjør nettopp at vi opplever å streve og ha tunge byrder å bære. Synden, enten det gjelder enkeltsynder eller vår onde medfødte syndige natur, avsløres i møte med Guds lov. Guds ord makter gjennom loven å avsløre vår tilkortkommenhet når det gjelder å leve et hellig og godt liv.

Vi som lever nå kan lese Jesu invitasjon om å komme til ham for å få hvile, i lys av det apostelen Paulus lærer oss om Guds rettferdighet. Når Guds lov har avslørt oss som syndere, så kommer Guds ord oss i møte med evangeliet. Dette gode budskapet forkynner oss hva Jesus har gjort for oss og med vår synd. Den som angrer og bekjenner sine synder, han og hun søker å komme til tro på Jesus Kristi frelsesverk. Har jeg tillit til Jesu soning for mine synder, ja, da blir jeg det som Det nye testamentet kaller for «rettferdig for Gud». Jeg har fått fred med Gud og kan hvile fra den skyld og skam mine synder bærer med seg.

Bærehjelp
«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» (v.29-30).
Ordet «åk» kan forstås på to ulike måter. Fra den ene siden kan ordet «åk» stå som synonym for «byrde». Slik bruker Peter dette ordet under apostelmøtet i Jerusalem, hvor han advarer de jødiske kristne å legge ekstra byrder på hedningene som er kommet til tro på Jesus. «Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?» (Apo.gj.15,10).

Den andre måten vi kan forstå ordet «åk» på, er som et redskap som skal hjelpe den som bærer en byrde. Åket legges på skuldrene, enten til et menneske eller over nakken til en okse, som gjør at det blir enklere å bære byrden eller trekke det tunge lasset. Jesus opptrådte som en rabbi, som en lærer overfor sine etterfølgere. Mesteren lærte disiplene hva det vil si å leve kristenlivet. Jesu undervisning om å være hans etterfølger kan vi blant annet lese i Bergprekenen i Matteus 5-7. Her tegner Jesus opp for oss hvordan livet i Guds rike best bør leves. Ja, det kan oppleves som et krav, som en lov. Men sammenlignet med de menneskeskapte ekstrabudene de jødiske skriftlærde gav folket, eller i møte med dagens sekulærhumanistiske krav og forventninger til et liv hvor Gud er bort og menneskene er overlatt til seg selv, så kan en kristen erfare at kristenlivet fremstår gagnlig og etterfølgelsens byrder er lette. For – vi bærer ikke alene. Jesus har lovet å gå med oss, usynlig ved at Den Hellige Ånd bor i en troendes hjerte.

Hvilken hvile?
I denne korte bibelteksten fra Matteus kap.11 snakker Jesus om muligheten for å erfare hans «hvile». Men dermed må vi også spørre oss hva Jesus mener når han forkynner «hvile». Opplagt mener ikke Jesus at det å bli en kristen gjør at livet bare blir rolig, du kan slappe av og ta det med ro resten av livet – i påvente av å bli forfremmet til herligheten. Nei, et liv uten noen som helst byrde å bære er et liv ikke noen bør søke. For som ordtaket sier – «den tyngste børa har den å bæra som ingen bør har å bæra.»

Hvilen skal vi først og fremst forstå som en ny frihet vunnet ved Jesus soningsdød for våre synder. Nå kan vi hvile fra å prestere et syndefritt, eller i alle fall et mest mulig perfekt og hellig liv som vi prøver å imponere Herren Gud med. Et perfekt liv som Guds lov forventer og krever, det livet klarte Jesus å leve i stedet for meg. Derfor kan en troende nå hvile i å ha fred med Gud ved Jesu frelsesgjerning. Slik sett er det selve syndebyrden Jesus inviterer oss til å legge fra oss og hvile fra.

Jesu kors er endestasjonen for synden min. Jeg kan komme til korset med hele livet mitt, med min sekk full av synd. Her kan jeg legge ned synde-sekken, bekjenne det som er oppi, ta imot tilgivelsen og la synden bli liggende der ved korset. Ved Jesu kors erfarer jeg en ny frihet. Jeg kan vandre videre i livet med en ny fred i hjertet. Samtidig - ved korset, hvilens sted, får jeg en ny sekk, men denne gang med en annerledes byrde oppi - å dele troen med de som ikke kjenner Jesus, slik at de også kan få oppleve den friheten Mesteren har og gir. Frihet handler ikke om å slippe å bære noen som helst byrde i livet. Frihet, det er derimot å bære den gode byrden - å dele evangeliet om og troen på Jesus.

Og helt til slutt så snakker Bibelen om en evig hvile. I Hebreerbrevets 4.kapittel skriver den ukjente forfatter om at for Guds folk venter en evig hviledag. «Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine.» (v.9-10). Dette jordelivet kan av og til, kanskje ofte, oppleves som et strev. Men for den som kjenner Jesus, for den som har blitt et Guds barn, så venter den beste og evige hvilen på oss hjemme i Himmelen. Men selv i en krevende hverdag, i et strevsomt kristenliv her og nå, så kan vi også daglig erfare en forsmak av den framtidige hvile.

BS 2330

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

«Forholder det seg slik at Ola og Kari Nordmann ser for seg et liv preget av ro og hvile, eller er det religiøse plikter og strevsomme bud og leveregler som et kristenliv fører med seg de først tenker på?» Tenk over/drøft denne påstanden og dette spørsmålet. Hva tror du/dere kan være svaret på spørsmålet.
Hvilke strev og byrder tror du/dere at gjennomsnitts-nordmannen bærer på?
Hva betyr det at Jesus gir oss hvile fra Lovens krav og bud?
Ordet «åk» kan forstås på to ulike måter – hvilke? Og – hvordan ønsker den treenige Gud å tilby oss bærehjelp?
Hvilken form for hvile er det Bibelen og spesielt denne bibelteksten tilbyr oss?
Avslutt gjerne med at hver enkelt deler en «byrde» som du vil at dere i fellesskap skal be over.