Kirken i fyr og flamme!
Vi starter i det litt dystre og mørke hjørne av Norges historie.
Kirkebranner
Kanskje den eldste kirkebrannen vi kjenner til, var da Mariakirken i Bergen ble satt fyr på i 1198. Opp gjennom tidene har ikke minst trekirker vært særlig utsatt for branner. Derfor er kun et fåtall, av en gang så mange, stavkirker bevart i Norge. I moderne tider kan kirkebranner bl.a. starte ved feil i det elektriske anlegget, lynnedslag eller uforsiktig omgang med ild. Det siste er brannen i Notre-Dame kirken i Paris (2019) et tragisk eksempel på.
Men for noen tiår siden brant kirker også ned fordi unge menn, inspirert av sataniske miljøer, ønsket å brenne ned kirkebygg. De ønsket å skade den kristne tro, og tenkte at en av de beste og mest effektive måter å kvitte seg med denne troen på, var ved å tenne på flest mulig kirkebygg. Bare i året 1992 ble 11 kirker skadet i brann, flere av disse påtent. I flere av disse brannene stod satanister fra Black Metall-miljøet bak. Verdier for nærmere 100 millioner kroner gikk tapt dette året, samt at en brannmann mistet livet.
Noe av det som gjorde at politiet ble oppmerksomme på Black Metall-miljøet og de selverklærte satanistene, var da Fantoft stavkirke ved Bergen brant ned lørdag 6.juni-92. Den sjette ukedagen, den sjette datoen og den sjette måneden i året, indikerte tallet 666 – Dyrets tall (Joh.åp.13,18). Noen fra Black Metall-miljøet ble senere dømt for flere av kirkebrannene i starten av 90-tallet.
Hensikten var å skade den kristne tro, straffe kristendommen fordi at den nye troen hadde gjort at norrøn tro og mytologi ble avskaffet i Norge. Det disse satanistene ikke hadde tenkt over, i alle fall ikke i starten, var at de onde handlingene deres som oftest gav motsatt effekt av hva de hadde tenkt. For, lokalmiljø samlet seg rundt kirken og de åndelige verdiene et kirkebygg bærer med seg. I tillegg ble nye og moderne kirkebygg reist, som mye bedre enn de gamle byggene blant annet kunne brukes til barne- og ungdomsaktiviteter. Den kristne tro kom dermed ofte styrket ut av kirkebrannene.
At noe ondt kan snus til det gode, lærer vi av følgende ord fra Paulus til romermenigheten: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom.8,28). Der Satan og hans etterfølgere trodde de hadde påført de kristne et stort tap, der maktet seierherren (Kol.2,15) fra Golgata å snu tap til seier.
Misjon – de brennende hjerters sak
Som oftest står heldigvis kirken i brann i overført betydning. Ja, forhåpentligvis har Den hellige ånd satt troens folk i fyr og flamme, tent oss for misjonens store sak. På den første pinsedag viste Ånden seg som ild på disiplenes hoder (Apo.gj.2). Gud fylte sin kirke, den enkelte troende med Ånd og kraft fra det høye. Hvorfor? For at kristne skulle dele troen vidt og bredt, til alle og over alt. Slik sett er pinsedag også misjonens og kirkens fødselsdag. Derfor hører ild og kirke, pinse og misjonsbevegelse sammen. Når Ånden får sette de troende i fyr og flamme, da kan misjonsilden brenne lenge; forhåpentligvis helt til Jesus kommer igjen.
Pinsehelgen 1891 samlet misjonsvenner seg i Bergen for å starte «Det norske lutherske Kinamisjonsforbund», som vi i dag bedre kjenner som Misjonssambandet. Unge mennesker hadde fått sine hjerter satt i brann for det kinesiske folk. At flere millioner kinesere hvert år gikk inn i døden og evigheten uten å ha fått muligheten å høre evangeliet om Jesus Kristus, det ble en for uutholdelig tanke å bære. Unge hjerter var nå tente for Kina-misjonen!
Slik kan flere andre misjonsorganisasjoner også fortelle om troende som ble berørt av misjonsvekkelsen; trangen til å dele de gode nyhetene med de som ennå ikke har hatt muligheten til å høre om og tro på Jesus. Mye annet viktig og godt i livet ble lagt til side, for å engasjere seg helhjertet i det største av alle oppdrag – å dele evangeliet til de unådde.
En brennende framtid!
Måtte Guds kirke fortsatt være i fyr og flamme for misjonen! Måtte troendes hjerter brenne for de som ennå ikke har hatt muligheten til å velge Kristus. Jesus sa følgende om tiden før hans gjenkomst: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Lukas 18,8). Og vi kan spørre – vil Jesus finne «misjonsilden» blant de troende når han kommer igjen, eller vil det komme en tid i verdenshistorien hvor denne ilden slukner?
Kirkens største fare er verken sataniske Black Metall-musikere som drives av en forskrudd tankegang om å brenne ned noen kirkebygg. Heller ikke vil kirken i Norge forsvinne om islam eller andre religioner vinner fram. Nei, kirke og misjon vil stå og falle med om Den hellige ånd stadig får makte å tenne nye generasjoner med vitnetrang i hverdagen og misjonsiver overfor unådde mennesker og folkeslag. En mye varmere, sterkere og kraftigere brann enn en overtent kirke, finnes i troendes hjerter som Den hellige ånd har fått berøre med pinseilden og misjonsvekkelsen.
BB 049
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
