Helvete – realitet eller bare et bilde?

Helvete – en stadig tilbakevendende diskusjon
Med ujevne mellomrom dukker debatten opp om det som gjelder den evige fortapelse, om muligheten for å komme til vi gjerne kaller for helvete. Som oftest er det ikke en teologisk diskusjon om forståelsen av ord og uttrykk fra Jesus eller en av apostlene, som er opphavet til ordskiftet. Nei, oftere når dette tema media fordi noen står fram og mener at de i sin barne- og ungdomstid ble utsatt for skremsels-forkynnelse i kirke eller på bedehuset. Noen bærer med seg vanskelige opplever knyttet til forkynnelsen om hva som skjer med oss etter døden, om frykten for en evig ild i helvete. Enkelte ønsker derfor i voksen alder å ta oppgjør med det de som unge hørte og lærte.

Helvetes-debatten skjøt fart både i kristen-Norge og media etter MF-professor Ole Hallesby sin berømte «helvetestale» i en andakt sendt på NRK radio i 1953. Etter dette har altså debatten kommet opp med ujevne mellomrom. I 2021 ble biskop Herborg Finnset i Den Norske Kirke (DNK) intervjuet av NRK om temaet. Der sa hun bl.a: «Jeg tror jeg må si det så tydelig at dette (helvete, red.anm.) er en forstilling som vi har forlatt.»
Altså – biskopen mener at DNK ikke lenger tror på eller skal lære at det finnes noe konkret fortapelsens sted. Etter denne uttalelsen har mange artikler og debattinnlegg blir skrevet, spesielt i de kristne dagsavisene.

Dette med fortapelsen er vanskelig, både for tanken og for følelsene våre. Hvem blir frelst og hvem går fortapt? Er det rettferdig at noen som er «snille» i våre øyne går fortapt? Hva skjer med de som ikke tror på Jesus? Blir de kastet i en evig fortapelse eller utslettes de ved at kroppen forgår i jorden og sjelslivet opphører? 

Skremselsforkynnelse?
Selve ordet «helvete» finner du ikke i den greske grunnteksten (det nye testamentet). For, ordet i den norske Bibelen kommer fra norrønt. «Hel» = underverdenen, mens «viti» = straff. Altså – «helvete» betyr straffens sted i underverdenen. Det nytestamentlige ordet som brukes for «helvete» er «fortapelse». Stort sett brukes ordet om den evige fortapelse og straff, borte fra Herren Gud. (Matteus 7,13; 25,41.46; Johannes 3,36; 2.Tess.1,8-9 m.fl.). Fortapelsen framstår som en av to utganger fra jordelivet. Etter døden går vi enten til Himmelen, og lever evig sammen med Gud, eller vi blir kastet i fortapelsen, og må tilbringe evigheten i et sted med pine og straff.

Ofte blir det innvendt mot den kristne lære om «helvete», at dette strider mot troen på en evig kjærlig og tilgivende Gud. Hvordan kan en kjærlig Gud som gjerne vil tilgi, og som har sonet alle menneskers synder, pine mennesker i en evighet? Både følelses- og tankemessig kan vi forstå spørsmålet og det paradokset dette er.
Samtidig skal vi merke oss at Jesus Kristus faktisk er den som oftest i Bibelen snakker om fortapelsens mulighet og realitet. Ja, om det skulle finnes noen som «skremmer med helvete», så kommer vi ikke utenom Jesus. Både i konkret tale, men også i lignelser, snakker Jesus om evig straff og pine hvor kropp og sjel vil bli ødelagt i fortapelsen.
Da holder det ikke å si mene at Jesus kun brukte disse bildene siden han snakket «inn i en samtid hvor disse forestillingene levde.» (biskop Finnset). Om nå Jesus visste bedre, at dette kun var bilder og ingen reell virkelighet, hvorfor tok han da ikke et oppgjør med samtidens rådende og vrange forstillinger? Ikke noe sted i det nye testamentet tar verken Jesus eller noen av apostlene oppgjør med læren om at det finnes en evig fortapelse for de som ikke tror på Jesu frelse.

DNK lærer og tror at helvete finnes
Dessverre tyder mye på at mange prester og pastorer ikke lenger tror på, og dermed heller ikke forkynner at livet har to utganger; frelse eller fortapelse. Det lengste enkelte kan strekke seg til, er å anerkjenne at Gud kan komme til å straffe ved å utslette kropp, sjel og bevissthet. Men, trolig har flere prester landet på det synet som kalles «universalisme», som sier at alle mennesker til slutt vil bli frelst, og at ingen vil gå fortapt.

Uansett hva biskoper måtte mene, så faktisk tror, lærer og bekjenner DNK at helvete eksisterer. I bekjennelsesskriftene til DNK og andre lutherske kirker, så læres det at «ved verdens ende skal Kristus komme for å dømme, ... de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.» (Confessio Augustana art.17). Og den athanasianske trosbekjennelse sier følgende: «Når han kommer ... Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.» Så – de forkynnere og teologiske lærere som nå ønsker å avskaffe helvete, de har beveget seg bort fra hva som er offisiell lære i det kirkesamfunnet de representerer.

Er vi ferdige med helvete?
Jeg tenker at vi skal sette pris på teologiske debatter, hvor «vedtatte sannheter» (eller selvfølgeligheter?) blir stilt spørsmål ved. Sannheten tåler å bli undersøkt og debattert. Vi trenger stadig å spørre oss om vi virkelig har forstått Bibelens budskap og Jesu ord, bilder og lignelser riktig. Har vi ikke det, så får vi endre synspunkter. Men, taler Bibelen klart og tydelig om livets to utganger og en reell fortapelse for de som ikke kjenner Jesus, ja, da skal vi frimodig holde fast på denne lære, selv hvor politisk ukorrekt den måtte oppleves.

Mennesker, selv med teologiske grader og kirkelige ærestitler, kan ikke avskaffe og nulle ut noe Herren Gud selv har avgjort er en realitet.
Et langt viktigere spørsmål å bære med seg i hverdagen enn om hvor «helvete» finnes, er å spørre seg om man har sin sak i orden med Gud, slik at man kan få leve evig med Gud i himmelen. Så, hvor har du tenkt å tilbringe evigheten?

OPKL 555
BB 047
 

Les også:

«Frelse utenfor troen på Jesus?» - https://noreapastoren.no/article/article/1555754
«Hva skjer når vi dør?» - https://noreapastoren.no/article/article/1507539

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren